'Apemennesker'

Fra et utsolgt hefte av Willy Fjeldskaar (Skapelse eller evolusjon?)

Det er opplest og vedtatt at menneskets skal komme direkte fra apene. Det bygger på en homologi-tankegang-vi ser jo såpass like ut, at 'alle må jo se det'. I vitenskapelig sammenheng skal imidlertid ting bevises, og slike bevis har vært hardere å komme opp med enn mange tror. Aper og mennesker har levd side om side lenge, og begge oppsto i Cambro-Silur tiden som var som en treminutts-periode i universets døgn-periode (omkring kl. 21). At individer ser like ut på utsiden, behøver ikke bety at de er det på innsiden. Menneskets dna ligner mer på det til en gris, enn på en ape (få vil påstå vi stammer direkte fra dem). At aper har kunnet benytte verktøy har lenge vært fremhevd som menneskelignende trekk. Tester viser nå at kråker (gitt fysiske begrensninger), kan utføre de samme oppgaver aper klarer (eks. bøye til rør for å få tak i mat etc). Om en velger se levende liv som skapninger, kan en tenke at likheter i utseende og væremåte kan skyldes at de har samme skaper (designer).

I mangel av klare overgangsformer, har det har vært en del forsøk på juks med disse de siste 150 år. De Missing-linkmange forsøk på forfalskninger viser hvor betent dette sakskomplekset er.

Vi nevner i tur og orden: Neandertalmannen (1856), Javamannen (1890-årene), Piltdownmannen (1912), Nebraskamannen, Pekingmannen(1930-årene), Lucy (1974). I tillegg ble Cro-magnummennesket er også presentert som en overgangsform, men er i dag sett på som et ordinært menneske. Skjelett og oppbygning for øvrig skiller seg lite fra mennesket.

I begynnelsen av 1900-tallet kunne alle fossiler som ble brukt til støtte for teorien om felles avstamning for mennesker og aper få plass på et biljardbord. Siden da er det funnet mange flere fossiler som benyttes til støtte for teorien, og en mener at fossilene nå kunne fylle en godsvogn. (1) Imidlertid består det aller meste av bare knokler og tenner, funnet enkeltvis. Komplette kranier og enda mer komplette skjeletter er sjeldne. (2) Funn av nye 'manglende mellomledd' blir gjerne slått stort opp i pressen. Presentasjonen av fossilet Ida i 2009, ble sammenliknet med sirkus rundt en rockestjerne. (3) The Guardian slo til med: "Fossilet Ida: Eksepsjonelt funn av manglende mellomledd' i menneskets utvikling." (4) Men kort tid etter kom New Scientist med dementiet: "Ida er ikke et manglende mellomledd' i menneskets utvikling." (5)


Framstillinger som lærebøker og muséer gjør av menneskenes såkalte forfedre, er ofte temmelig spesifikke når det gjelder ansiktstrekk, hårfarge og hudfarge. De 'eldste forfedrene' blir ofte framstilt med apelignende trekk, og nyere med mer menneskelike trekk. Men fossilene gir ikke grunnlag for slike spesifikke rekonstruksjoner. I 2003 skrev rettsantropologen C. N. Stephan ved Adelaide University i Autstralia: "Det er ikke mulig å konstruere eller bedømme ansiktene til menneskets tidlige forfedre på en objektiv måte." Forsøk på å gjøre dette med nålevende aper, vil sannsynligvis være høyst subjektive, unøyaktige og ubrukelige." Han konkluderer: "Alle rekonstruksjoner av ansikter til tidligere hominider er sannsynligvis misvisende." (6)


Når evolusjonister vurderer hvor nært eller langt unna en mulig stamfar til mennesket, er størrelsen på hjernen en av de viktigste faktorene de vurderer. Men hjernestørrelse er ingen pålitelig indikator på intelligens. En gruppe forskere som har forsøkt dette, har innrømmet at "de ofte har befunnet seg på gyngende grunn". (7) Forskere har ikke klart å finne en sammenheng mellom hjernestørrelse og intelligens hos verken dyr eller mennesker. De har heller ikke klart å se en parallell mellom størrelse eller eksistens av bestemte områder i hjernene, muligens med unntak av talesenteret (Brocas senter). (8)
Rasen neanderthalere har en skiftet syn på. I 2009 skrev M.H.Wolpoff i 'American Journal of Antrophology' at neandertalere kan ha vært en ekte menneskerase. (9)

Det kan virke som det er en overordnet sannhet å nå ut til den vanlige mann og kvinne med det evolusjonistiske budskapet. Mange ser at behovet for medieoppmerksomhet, og ønske om å framheve seg selv eller skaffe penger til sin forskning har innvirkning på hvordan beviser for menneskets utvikling blir presentert. Dette virker ikke særlig betryggende i forhold til integriteten ved forskningen. Måten Ida ble presentert på f.eks. tjener ikke norske paleontologer til ære. Heldigvis satte deler av internasjonalt fagmiljø tingene på rett plass.

Vi er klar over at de fleste som søker etter tegn på menneskets avstamning fra aper, er alminnelige og hederlig mennesker. Men akkurat dette saksforholdet involverer så mange ting, som betyr mye for de fleste: penger, berømmelse, ære, forskningsmidler etc. Historien har også vist at det er på sin plass å vise stor påpasselighet for å hindre juks og uærlighet. Fattige innfødte kan således fort endre litt på funn, funn-sted og opplysninger, når de skjønner at store penger er involvert. Medier er på jakt etter en god historie. (10) En kan dessverre heller ikke se bort fra at evolusjons-misjonerende iver hos enkelte forskere, kan være årsak til feilinformasjon.

 


Slutten av artikkelen var stoff fra brosjyren 'Livets opprinnelse': Kilder:

1. The Human Lineage av M.Carmill og Fr.H. Smith, 2009, forordet s.xi.
2. Fossils. Teeth and Sex-New perspectives on Human Evolution av Ch.E.Oxnard, 1987, forordet s.xi,xii
3. New Scientist "A Fine Fossil- But a Missing Link She´s Not" av Chr. Bead, 20.mai. 2009, s.18
4. The Guardian London, "Fossil Ida: Extraordinary Find Is 'Missing Link' in Human Evolution av J.Randerson, 19.mai. 2009.
5: New Scientist 30.mai 2009, s.18,19
6. Science and Justice. 43. årg. nr 4 (2003)av C.N.Stephan, s.195
7: The Human Fossil Record Vol. Three av R.L.Holloway, D.C.Broadfield og M.S.Yuan, 2004, forordet, xvi.
8. Scientific American Mind, "Intelligence Evolved" av U.Dicke og G.Roth, aug/sep. 2008, s72
9. American Journal of Physical Antropology, "How Neandertals Inform Human Variation" av M.H.Wolpoff, 2009, s.91
10. Critique of Antrophology, 29.årgang nr.2, 202

 

Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund