Kan en Thomist være en darwinist?

(fra 'God and Evolution' Discovery Institute; 'Can a Thomist be a Darwinist' av L.Gage; J. Richards -redaktør)

I en lite påaktet episode i en rettssak fra 2005 om Intelligent Design (ID) (Kitzmiller vs. Dover) påkalte anklageren J.F. Haught , tidligere formann i Georgtown Universitets teologiske avdeling. Da han ble spurt om å identifisere de ideologiske røttene til ID, pekte professor Haught på Thomas Aquinas fem gudsargumenter. Ett av dem (Thomas 5.vei) argumenterte ut fra design og .. orden i naturen og mønstre i universet, til eksistensen av et ultimat intelligent design. (1)

ID var anklaget fordi det var i konflikt med biologi, slik det ble undervist under evolusjonsteorien i klasserommet. Neo-darwinistisk evolusjon hevder jo at tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon, definerte som formålsløse og ikke-styrte prosesser er tilstrekkelige til å forklare det levende livs variasjonsbredde. ID hevder på sin side at i det minste er noe, som bedre forklart ut fra en intelligent årsak. (2).
Thomas utformet et design argument ved å apellere til egenskaper ved den naturlige verden, slik som nåtidens ID-teoretikere gjør. Til tross for disse likhetene hevder noen moderne Thomister at Thomismen er kompatibel med neo-darwinismen og inkompatibel med ID. Til og med design-kritikeren Haught mente at Thomas Aquinas var en forløper til ID, mens Thomister i dag kan komme med vanlige beskyldninger om at ID er argumenter av uvitenhet (gog's), mekanistisk/modernistisk eller 'intervensjonistisk'. Spesielt for katolikker, men også for en intellektuell elite i Norge, er dette viktige spørsmål. For Thomas Aquinas betraktes som en 'gullstandard', ikke ufeilbarlilg, men tillitsverdig.

I en typisk diskusjon om darwinistisk evolusjon, kristen filosofi og intelligent design kan en høre at Thomas (Aquinas) ikke hadde problemer med sekundære årsaker, og at Augustin ikke så på Bibelen som noen tekstbok i naturfag. Det er sant så langt det rekker, men ofte stopper det der, og kan dermed skjule dypere spenninger mellom darwinisme og Thomistisk tankegang. Her vil vi se på tre spenningskilder i grensesnittet mellom dem: Problemet med væren (innerste vesen), endrings-problematikk og problem knyttet til formale årsaker.

Bilde 1. St. Thomas Aquinas

Problemet med 'væren'-tingenes essens

G.K. Chesterton uttalte en gang spydig: "Evolusjon..benekter ikke spesifikt Guds eksistens, men det benekter menneskets eksistens." (3) Men i dette sitatet summerer den alltid klarsynte Chesterton en seriøs konflikt mellom klassisk kristen filosofi og darwinisme.
I Aristotelelsk og Thomistisk tankegang, tilhører hver spesifikk organisme en viss universell klasse av ting. Hvert individ deler en spesiell natur (essens) og handler i tråd med sin natur, enten det er ekorn eller katt. Aristoteles ga et godt svar på hvordan vi gjenkjenner at visse organismer tilhører samme gruppe. Vi gjenkjenner ekornets form, som det deler med andre representanter for arten, selv om materien i organismene er ulikt. Et vesentlig kjennetegn ved menneskelig fornuft, er dets evne til å abstrahere den universelle naturen, fra vår sanse-erfaring av spesielle organismer.

En måte å se form-materie distinksjonen på, er som Aristoteles løsning på det gamle problemet mellom endring og bestandighet. Heraklit påsto som kjent at 'alt flyter'. Mens filosofer som Parmenides og Zenon hevdet det motsatte. Til tross for forekomster i endring, er virkeligheten permanent. Hvordan kunne vi ha kunnskap om total-virkeligheten endret seg hele tiden?
Aristoteles løste dette problemet ved å postulere at mens materie hele tiden er i konstant endring, så er en organismes form stabil. Det er en fast virkelighet, og som sådan et stabilt objekt for vår kunnskap. Organismer har en indre form/essens (væren) som kan gripes intellektuelt. I darwinismen innså Darwin at selv om han søkte etter et felles opphav for artene, så ødela han artene som begrep betraktet. For Darwin var celler lett omflyttbare. Det fantes ingen immateriell, uforanderlig form.
I 'Origin of Species' skrev han: "Jeg ser på termen arter som en som er vilkårlig gitt, for beleielighets skyld. Og termen art skiller seg ikke vesentlig fra begrepet variasjon, som er gitt til mindre distinkte og mer fluktuerende former. Begrepet variasjon i sammenlikning med mer individuelle forskjeller , anvendes også vilkårlig av beleielighet." (4) Men Thomas omfavnet form og Augustin holdt endog for at en skapnings form reflekterte den 2. person i Gud. "For som skapningen har en form og art, så representerer det Ordet; som formen til ting formet ved kunst er fra forestillingen til håndverkeren." (5)

Det å fornekte form, eller art i Aristotelisk forstand, er en viktig feil i følge Thomas, fordi det er det virkelige objekt for vår kunnskap. Som B. Wiker observerer i 'Moral Darwinism' så reduserer Darwin arter til et sekundært biprodukt av materie i bevegelse." (6) Om vi antar det darwinistiske synet, så er det i følge Wiker ingen 'hunderase' bare en rekke forekomster av individuelle hunder, som synes å ligne hverandre nå, men ikke senere.
Nå skjønner vi Chestertons poeng. Det universelle mennesket eksisterer ikke. Chesterton ble sagt å avsky darwinisme, fordi den ødelegger form og alt som medfølger, inkludert den dypeste for ontologisk væren -menneskets sjel." (7) Og om man ikke tror på utvidelser/generaliseringer, så finnes ikke noen menneskelig natur, bare en samling av noenlunde like individer.

Bilde 2. Elementers form og materie

Klassiske etikk-forestillinger hvilte tungt på forestillingen av en reell, kjennbar menneskelig natur. Aristoteles og andre argumenterte ofte hva som var etisk ut fra hva som leder til menneskelig framgang og virkeliggjørelse. Men om det ikke finnes noen allmenngyldig menneskelig natur, hvordan kan en vite hva som gunstig for mennesker generelt? En mangel på felles menneskelig natur, kan etterlate oss ulike regler for ulike folk."
Som filosof A. MacIntyre viste i skuespillet 'After virtue', så er veien ut av det moderne dilemmaet å anerkjenne at om noens natur inkluderer hensikt eller skikkelig funksjon, så må 'bør' følges av det som 'er'. For om en mann tilhører en bestemt form , så er det fakta om hvordan mannen burde oppføre seg. Det finnes objektive kriterier, hvor vi ut fra dem kan dømme et menneske som godt eller ondt. Denne form for hensikt/mål-infisert natur, kan ikke bli opprettholdt av darwinismen, for darwinismen benekter at organismer har formale naturer eller er gjort med hensikt.
Men darwinister vil si: "Vi tror på funksjon også". Sant nok, darwinismen kjenner til at øyer ser eller ører hører, men å si i darwinistisk forstand at ører hører, innebærer bare at informasjon som kodet ører ble gitt videre til avkom, fordi ører tilfeldigvis hørte. Slike problemer utfolder seg i debatter, f.eks. i bioetikk, der darwinister ( f.eks. P. Singer) som fornekter at mennesket har noen iboende verdi. Singer kaller dem som foretrekker mennesker framfor dyrearter 'spesieister', som i hans vokabular innebærer en form for rasisme. (10)

For å ta et konkret eks. med å rettferdiggjøre utgifter for å holde et barn med Downs syndrom i live. For tradisjonalister er det barnets menneskeverdi, for Singer er det bedre å benytte midler til WWF fordi arts-ulikheter er ikke essensielle, bare tilfeldige. Singer konstaterer: " Alt vi gjør er å ta igjen Darwin. Han viste i det 19. århundre at vi er dyr. Mennesker hadde innbilt seg de var en spesiell del av skapelsen, og at det var noen magisk linje mellom oss og dem. Darwins teori underminerte grunnlaget til all vestlig tenkning om vår arts plass i universet. (11) {Ikke verst med så vidtgående slutning, uten å anerkjenne begrepet art-oversetters merknad.} I valget mellom en frisk gris og et sykt menneske, bør en i følge Singers syn prioritere grisen.

Bilde 3. Er det arts-favorisering (specieisme) å hevde babyens verdi, framfor hvalens?

Problemet med foranderlighet

Denne problematikken er meget lik den forrige: Thomister er tilhengere av universelle former, for de er objekter for høyere kunnskap. Men darwinismen ødelegger ikke bare artenes eksistens, men dermed også deres stabilitet. Darwinistisk teori postulerer at alt levende er relatert gjennom en eller noen få stamfedre, via kun naturlige prosesser. Men om levende organismer har uforanderlig væren (essens), hvordan kan disse endre seg til andre levende vesener gjennom kun materielle årsaker? En Thomist sa det slik i en samling (13): For de som i det minste forsvarer noen aspekter av den klassiske ideen med form, kan problemet stilles slik: Hvordan kan et slag med dets egen unike essens (form) endre seg til et annet slag? Og utenom hvordan: Hvorfor skulle dette skje i den naturlige verden? Hvilken iboende målsetting skulle det tjene?

For Darwin var det ikke noe problem å løse, for det er ingen essensielle forskjeller mellom levende vesener. Vi ser denne forutsetningen i hver ny studie av primater, som finner at aper har et indre mentalt liv, bruker tegnspråk eller former hierarkiske sosiale strukturer, "akkurat som oss". Sett fra en annen side, kan uttrykkes at likhetene er interessante og forskjellene dyptgripende. (14) {En dyptgripende forskjell er språklig kommunikasjon- oversetters kommentar.} For darwinister så eksisterer komplekse biologiske systemer for å tjene de mindre enheter i sammensetningen. R. Dawkins foreslår at det er våre selviske gener som styrer. I hans virkelighetssyn er virkeligheten et kontinuerlig spekter, der de minste enhetene styrer showet (bottom-up). Arts forskjeller, individuelle variasjoner er bare tilfeldige begivenheter fra miljøet og mutasjoner.

Men for Thomas er "elementene for sammensetningenes skyld, sammensetningene er til for levende veseners skyld." (16) Det innebærer at virkeligheten avgjort er diskontinuerlig, hierarkisk og top-down. Hele poenget med form (essens) er at det er stabile realiteter. De kan ikke endres, og er grunnlag for reell kunnskap. Artsforskjeller er typeforskjeller. Uten å innføre teleologisk begrepsbasert endring, må det være vanskelig for Thomister å godta dette. Men hensiktsstyrt (teleologisk) utvikling ville endre darwinistisk teori.

Problemet med formal kausalitet

Det er i forbindelse med formal kausalitet vi finner Thomas Aquinas unike bidrag i kirke-filosofi/historien. Aristoteles innsikt lyses her opp av kristen kunnskap. Thomas argumenterte mot Islamsk lærde i samtiden, som hadde synet at Gud er direkte årsak til alt ('ins Allah- om Allah vil'), et syn kjent under navnet 'occasionalism'. Negativt uttrykt benekter dette synet at organismene utøver sine egne årsakskrefter. I følge dette synet er det Gud alene som handler, skapninger bare synes å utøve effekter. "Tvert i mot" som Thomas er glad i å si, skapte Gud vesener med reelle naturer som har reelle krefter. F.eks. handler bever på 'bever-vis' og skaper virkninger av seg selv. Gud er også en sann årsak til bevers oppførsel. Han skapte bever, han vedlikeholder deres livsopphold, og virker gjennom deres individuelle og sosiale instinkter (se Om instinkter, intelligens og algoritmer). I følge Notre Dame filosof A. Freddosso var dette aspektet ekstremt viktig for middelalderens tilhengere av Aristoteles: "Det kan ikke understrekes nok at posisjonen som blir fornektet her (d.v.s. at Guds handlinger i verden blir oppfylt av skapelse og bevarelse), blir betraktet som for svak for nesten alle middelalderske Aritotelianere." (17) Disse tenkerne ville vanskelig ha forsonet seg med påstander til moderne kristne tenkere, som ekskluderer Gud fra naturen, unntatt som en første årsak, og kun en byrårkratisk rolle som universets opprettholder.

I dypeste forstand, skapte Gud alt i filosofisk forstand. Men i skapelseshandlingen delegerte Gud også til skapninger å kunne handle som virkelige (sekundære) årsaker. Fordi Aristoteles er så kjent for å gjenkjenne hensikt (teleologi) iboende i levende vesener, og fordi Thomas er så kjent for dette synet om sekundære årsaker, tenker noen av dagens Thomister at deres tradisjon helhjertet kan omfavne darwinistisk evolusjon. "Darwin hevdet bare at naturen skyldes sekundære årsaker, ikke sant?" Naturen holder bare på med sin greie.. Det er denne drastiske overforenkling som ligger i hjertet av vilkårlig aksept av darwinisme, blant noen klassisk-tenkende mennesker i dag. Men vi må dypere ned.

Husk at for Thomas er skapninger en kombinasjon av form og materie. I alle former av Thomisme må dermed spørsmålet: "Hvor kommer form fra?" besvares. Darwin benektet som sagt Aristotelsk lære om tingenes essens (essentialisme), i det han så organismers trekk som tilfeldige egenskaper ved levende ting som endrer seg i tidens løp. Men det gjorde ikke Thomas. I en nyere bok gir professor Gr.T.Doolan den hittil grundigste behandling av Thomas begrep om "eksemplar kausalitet" ('Aquinas on the Divine Ideas of Exemplar Causes'). Eksemplar kausalitet er en integrert del av Thomas sin metafysikk. Eksemplar kausalitet er en slags blåkopi av formal-årsaker: Idéen om hvordan noe er organisert. For Thomas eksisterer disse idéene separat fra ting de forårsaker. Eksemplar kausalitet gjør faktisk noe, de er praktiske idéer, skriver Doolan (18). Om en gutt får en idé til en Olabil, så er idéen atskilt fra bilen, men bilen uttrykker idéen som gutten fikk. Froskeforeldre har reell evne til å frambringe rumpetroll. De er i stand til å få fram den naturlige form som er nærværende som mulighet i materien. Men froskeforeldre kan ikke skape formen 'frosk'. Da ville de være skapere av sin egen form, og det er en selvmotsigelse. Naturlige organismer kan skape formen til samme art, men de kan ikke skape en generell form til en art. For Thomas kom en skapnings form fra en lignende form i det guddommelige intellekt. Årsaken til hver arts form, er m.a.o. ekstern. Thomas skriver faktisk: "Gud er den første ekemplare årsak til alle ting." (19)

'Naturlig agentur' virker således, likevel virker Gud aktivt i naturen. Spesifikke former dukker opp og dveler i hans minne, selv om han tillater skapninger æren å handle i hans kreative drama. Likevel er Thomas nøye med å bemerke at mens sekundære årsaker er reelle, så kan "Gud.. forårsake en effekt å resultere i hva som helst, uavhengig av sekundære årsaker." (20) Det synes klart at Thomas' naturfilosofi er klart ulik darwinismen. For Thomas er ikke 'form' bare en tilsynelatende realitet, som kan endres til hvilken som helst annen form. Det er heller slik at en naturlig form dukker opp i Guds sinn. Han skaper den direkte. Det er snakk om en for-tanke, heller enn ettertanke. Arter kommer til eksistens på grunn av hans vilje og makt (enten suksessivt eller spontant). De er verken resultat av en prøve-og-feilings-prosess ved naturlig seleksjon, eller bare utfolding av iboende sekundære årsaker. Sekundære årsaker har sin plass, men de er ikke i stand til å danne nye former. La oss se det i øynene: Thomas Aquinas var ikke evolusjonist, og slett ikke noen darwinist i noen som helst forstand.

Bilde 4. Thomas og 'eksemplar kausalitet'

Thomisme og ID

I Thomas sitt system spiller Gud en aktiv rolle, og dermed kunne en tro at dagens Thomister ville oppmuntre jakt på tegn etter intelligent aktivitet. Men i senere år har noen av dem skydd unna ID. Det skyldes ikke nødvendigvis slapp gransking av ovenfor nevnte punkter, men også tre velkjente misforståelser angående ID. i) ID er mekanistisk eller modernistisk ii) ID er en 'gud i hullene' teori og iii) ID er grunnleggende 'intervensjonistisk'. Selv om mange Thomister rommer tvil om de sterkeste påstander om darwinistisk evolusjon, så gjør disse tre faktorene det vanskelig for noen å omfavne ID. Det er unødvendig og det er uheldig.

Er ID mekanistisk og modernistisk?

Ett av de bærende kjennetegn på moderne Thomisme er sterk avvisning av tidlig moderne filosofi som vi ser hos René Descartes og Francis Bacon. For å forenkle, så reduserer modernister Aristoteles fire årsaker ned til bare to, og reduserer all kunnskap til empirisk kunnskap. Begge rammer Thomistisk filosofi, så det er ingen overraskelse at det har vakt motstand hos Thomister -og andre. Årsaker (causes) i Aristoteles sin ånd forklarer hvorfor noe er som det er, og Thomas forklarer: "det er fire slags årsaker: materiale, effektive, formelle og finale. (21) Aristoteles og Thomas ville forklare en marmor statue ved å referere til den materielle årsak (marmoren), dens effektive årsak (skulptøren), dens formelle årsak (formen på statuen), og dens finale årsak (hensikten å ære den avbildede). En modernist ser til sammenligning bare det materielle, skulptøren og marmoren. I siste omgang forklares alt som atomer i bevegelse, ikke av immaterielle idéer, former og hensikt. For modernisten blir kunnskap nødvendigvis eksklusiv kunnskap om det empiriske.

Noen Thomister insisterer at ID er metodologisk mangelfull, fordi de tror at ID fornekter formelle og finale årsaker. Det stemmer ikke. Det ID-teoretikere gjør er å hevde at det er empirisk bevis for hensikt og målrettethet i naturen. De argumenterer for at i det minste noen trekk ved naturen forklares best ved intelligente årsaker, siden slike trekk viser tegn på forsyn og planlegging. Ved å fornekte darwinistisk forestilling om at materielle og effektive årsaker er tilstrekkelig til å forklare naturen, så kan ID-teoretikere være med å fornye oppmerksomheten på formelle og finale årsaker. {I vår teknologisk orienterte verden, må dette understøttes empirisk, f.eks. ved utsjekking av biologisk kode (DNA-sekvenser) etc-oversetters merknad.} I Signature of the Cell argumenterer S.C.Meyer for at blinde, materielle årsaker ikke er tilstrekkelig for å produsere det immaterielle informasjonsinnholdet i DNA. En immaterielt bevissthet, hevder Meyer, er en bedre forklaring enn noen blind materiell årsak. (22)

Noen Thomistiske kritikere går ett steg videre, og hevder at ID bygger på et moderne opplysnings-syn på hva vitenskap er. Kanskje skyldes det at ID-talsmenn hevder at ID argumenter faller innenfor naturvitenskap. Men da har de ikke hele bildet. ID teoretikere ufordrer opplysningstidens forestillinger om at bare materie spiller noen rolle og at vitenskapen ikke kan ta bevissthets-årsaker seriøst. ID utfordrer dette direkte, og bemerker at om materielle årsaker var tilstrekkelig i dampmaskinens tidsalder, er det knapt det lenger i vår tids elektroniske motorveier, som drives av usynlig og metafysisk informasjon. Om en skal gjøre rede for biosfæren i all sin rikdom, er det i følge ID-teoretikere nødvendig også å trekke inn formelle og finale årsaker.

Tanken at design er empirisk oppdagbart, bøyer seg ikke for den moderne idé at fornuft er begrenset til det empiriske domene. Heller ikke er det noe i ID som hevder at bare vitenskap kan gi reell kunnskap. En kan argumentere for empirisk bevis for design, og samtidig forsvare kunnskap om guddommelig åpenbaring, moralsk kunnskap, kunnskap om abstrakt væren (essences) og kunnskap oppnådd gjennom filosofiske argumenter for Guds eksistens.

Bilde 5. Informasjon et metafysisk begrep

Promoterer ID 'gud i hullene' tenkning?

Den andre innvendingen er at ID benytter 'gud-i-hullene' argumentasjon. Som Thomist E. Feser skriver, "Aquinas argumenterer ikke på denne lite overbevisende 'gud-i-hullene' måten.. Paley gjorde det, og ID-teoretikere influert av ham gjør det også." (23) Uttrykt mer formelt er et 'gap' argument ut fra uvitenhet. Disse argumentene baserer påstander på det en ikke vet, i stedet for det en vet. Kritikere mistolker ID-argument til å innebære: "jeg vet ikke hvordan dette skjedde, så da må Gud ha gjort det." Men det er også en misforståelse. ID er ikke primært et Gudsargument, men en følgeslutning til en intelligent årsak. Noen mener ID-teoretikere er for blyge/feige i slik sammenheng, men de ønsker ikke å overdrive i sin argumentasjon. Thomas holdt på samme distinksjon i 'Summa contra Gentiles': "For å se at naturlige elementer følge sin kurs, i følge en bestemt orden, og siden det ikke kan være orden uten en grunn, slutter mennesker at det er noen som ordner tingene vi kan se. Men hvem eller hva slag denne årsaken kan være, eller om det bare er én, kan ikke sluttes fra denne generelle betraktningen." (24)

Så det er ikke noe anti-thomistisk i å skjelne mellom generelle argumenter for design og et argument for Guds eksistens, selv om det første kan begrunne det siste. Videre er ikke ID, enten den er sann eller usann, et argument av uvitenhet. ID-forkjempere argumenterer ut fra kjente trekk ved naturlige objekter, kjente årsakskapasiteter blant 'intelligente agenter', og kjente begrensninger til visse materialistiske årsaker. Dette er den samme metodologien som gjør Thomismen appellerende. Erfaring lærer oss at noen effekter i vår årsaks-og-virkning verden alltid kommer fra intelligente årsaker. Det er visse fenomen som unndrar seg en materialistisk forklaring.

For å gå litt mer i dybden på Meyers DNA-argument ovenfor, så inneholder DNA samme semantiske kvaliteter som skriftspråk-som kommer fra en bevissthet. Han gjennomgår i 'Signature in the Cell' de mest framtredende materialistiske forklaringer til fenomenet, og viser at de ikke holder mål. Men intelligente årsaker gjør det. Om en benytter standard metoder i historisk vitenskap, så er intelligente årsaker en bedre forklaring. Måten Meyer resonerer på er lik Darwins, som lærte det av Sir Ch. Lyell, grunnleggeren til moderne geologi. Metoden innebærer å se etter nåværende effektive årsaker for å forklare fortidige begivenheter i naturens (engangs-ID) begivenheter. DNA kalles ofte en kode, og om Meyer er korrekt, så kan en ut fra DNA spore både formelle (geners DNA-sekvenser) og finale (at liv dannes) årsaker.

Bilde 6. DNA-replikasjon-avh. av DNA, RNA og proteiner

Er ID intervensjonistisk?

Som vi allerede har sett, bekreftet Thomas (mot occasionalister) at Gud har gitt naturen egne årsaks-kapasiteter. De er begrenset av visse aksjoner som bare Gud er i stand til. Men naturen har sin rolle, uansett. Det faktum har ledet noen Thomister til å velge bort vitenskapelige teorier, som ikke vektlegger (sterkt nok) Guds samvirke med naturen. De er mistenksomme mot IDs tilsynelatende intervensjonisme.

Mens materialister må være ikke-intervensjonister, så har teister større forklarings-reservoir til rådighet. Det skulle innebære at bevisbyrden skulle avgjøre saken for teister. Kanskje er det logisk mulig at Gud begrenset seg til sekundære årsaker i naturens historie, men vi kan ikke avgjøre det på forhånd. Om fossilmaterialet forblir diskontinuerlig, til tross for medias hyper om funn av nye missing-links, og om feltstudier av naturlig seleksjon fortsetter å vise at det begrenser seg til å velge ut allerede eksisterende egenskaper som fungerer best, så får det {inntil videre-oversetters merknad} være slik. Kanskje Gud valgte å fungere som primær årsak ved visse kritiske perioder i jordens og livets historie. Kristne tror allerede det, og refererer til det i hver trosbekjennelse(apostolisk). {Det gjelder f.eks. Gud i skapelsen (1TA) og oppreisning av Jesus fra de døde (2TA)..-oversetters merknad.}

Som en talsmann for teleologisk evolusjon (A.C.Dulles) skrev: "Kristne darwinister løper risikoen å gi for mye etter for sine ateistiske kolleger. De kan være overdisponert for å hevde at hele opprinnelses-prosessen finner sted uten involvering av noen høyere agentur (agency). Teologer må spørre om det er akseptabelt å bannlyse Gud fra sitt verk på det viset... [Gud] reiste Jesus opp fra de døde. Om Gud er så aktiv i det overnaturlige, og produserer verk som er observerbare, så er det vanskelig prinsipielt å forby all inngripen i evolusjonsprosessen. Hvorfor skulle Gud være i stand til å skape verden av ingenting, men ikke være i stand til å handle innenfor den verden han har skapt? (27) {Kan det være at noen, thomister og andre, argumenterer ut fra 'gud-i-hullene' teologi: at det bare er umiddelbart i Big-Bang 'øyeblikket', der vitenskapen er forhindret av tid og rom fra å slippe til, at Gud tillates virkerom? -oversetters merknad.}

Dette kan være en nødvendig advarsel mot å svelge populære fordommer. Men er ID-talsmenn forpliktet på Guds gjentatte intervensjoner i den naturlige verden? Nei, å postulere en intelligent aktør som en nødvendig effektiv årsak, bestemmer ikke når eller hvordan virkningen ble iverksatt. En kan f.eks. ikke vite sikkert når eller hvordan DNA-koden ble iverksatt, men en vet at koden er intelligent designet {ut fra uniformistisk tankegang, at ting som krever intelligente årsaker nå, også har gjort det tidligere-oversetters merknad.} Biokjemiker og ID-talsmann M. Behe (katolikk) tror at det er usannsynlig at Gud grep direkte inn i biosfæren. Han spekulerer i om Gud har 'front-lastet' informasjon og lover som er nødvendig for menneskehetens utvikling ved universets begynnelse. Behe mener: "..Det er ingen grunn til at det utvidede fininnstillings-synspunktet innebærer at Gud grep aktivt inn i naturen... En må bare forestille seg at den intelligente agenten som var (effektiv) årsak til universet, var i stand til å spesifisere fra starten av både naturlover og mye mer.. (28)

Bilde 7. Identifisere årsak ved hjelp av nåtidige virkninger

Intelligent design via naturlover og initielle spesifikasjoner, er likevel intelligent design, og kan oppdages på samme vis som fininnstilling av fysikkens lover. De oppdagbare virkninger av ID kan være de samme, uansett når og hvordan designet ble implementert. Thomas selv var ikke bekymret for intervensjon fra Guds side. Han mente det var gode grunner til å mene at Gud med hensikt intervenerer i naturen: "den Guddommelige kraft [kan] til tider arbeide utenom den orden som Gud har tilordnet naturen, uten å gå i rette med (prejudice) Hans forsyn. Faktisk gjør Han dette av og til for å manifestere sin kraft. For det kan ikke vises bedre på noen annen måte, at naturen er under Guds herredømme, enn at Han av og til virker uavhengig av den naturlige Orden; siden dette viser at alle tings orden utgikk fra Ham, ikke av naturlig nødvendighet, men av Hans frie vilje." (29)

Thomas måte å snakke på er mer hjelpsom enn å snakke om 'intervensjonisme' som ofte omtales med negativ vinkling. Etter Thomas sitt syn, når Gud handler direkte i naturen, så invaderer han ikke fremmed område, eller griper inn i noe som han skulle ha ordnet tidligere.. Han handler i den verden han skapte, og som han vedlikeholder fra øyeblikk til øyeblikk. Om Han noen ganger handler direkte for å fremkalle noe som ellers ikke ville skjedd, så er det hans rettighet. Så Thomister som nedvurderer intervensjonisme, trenger kanskje ikke være så thomistiske som de tror.

Likevel avviker Thomas' argumentasjon til tider fra moderne design argumenter. Det kan for det første skyldes at Thomas var mer opptatt av ontologi (væren) enn biologi eller andre ting i naturen. Hans hovedanliggende var hvorfor noe skulle eksistere i det hele tatt, ikke intrikate trekk ved spesielle biologiske organismer eller universets fininnstilling. For det andre foretrakk Thomas deduktive argumenter. ID-talsmenn foretrekker gjerne 'slutning til den beste forklaring' der en ikke bare må vurdere hypotesens forklaringskraft, men også veie ulike hypoteser mot hverandre. På det viset kan vitenskapsfilosofer og andre avgjøre hvilken teori som for tiden gir en bedre (koherent) forklaring av dataene i forhold enn sine konkurrenter. En kan like fullt være åpen for nye data eller hypoteser som endrer sammenligningen. Selv om slike 'slutninger til beste forklaring' ikke inneholder vissheten ved deduktive slutninger, så tar de høyde for at denne begrensede verden ofte krever balanserte oppstillinger (trade-offs). I ID-sammenheng kan en ikke sitte fornøyd og hvile på laurbærne, en må stadig vise at ens egen hypotese er bedre i å forklare relevante data.

Bilde 8. Neo-thomisme

Konklusjon

Som A. Preuss, en analytisk Thomist, og tidligere Georgetown-kollega av J. Haugt skriver: "Om spørsmålet er om det er kompatibilitet mellom Thomisme og ID, så er svaret sikkert positivt. En kan således tro at 'ikke-reduserbar kompleksitet' argumenter gir et godt argument for design, og at tilstedeværelse av hensikt gir et sunt deduktiv argument for en første årsak." (30)

Til tross for ulike emneområde og argumentasjonsstil, så har Thomisme og ID mye til felles. Avskjedigelsen av ID fra noen thomister er uheldig. For om virkeligheten er helhetlig, og stammer fra en guddommelig sinn som Thomas trodde, ville det ikke være rart om god filosofi konkluderte med at livet er designet, mens god vitenskap konkluderer med at det ikke er det?

Utvalg av stoff og bilder ved Asbjørn E. Lund