Evolusjon i aksjon? Slutten for den ulne mammuten
Av David Klinghoffer 3 mars 2017
Bilde: Woolly Mammoth, ved å fly Puffin [ CC BY-SA 2.0 ], via Wikimedia Commons
Forhistoriske skapninger kommer ikke noe mer gripende enn mammuter. Jeg spore min egen fascinasjon til dem tilbake til barneskolen hvor skole feltturer og besøk med min mor tok meg med til Los Angeles-ikonet, "La Brea Tar Pits", der colombianske mammutbein fastklemt i tjæra (asfalt) ble trukket ut..
Bilde 1. Utdødd mammutrase
I istiden ble dyr fanget i myrer etter å ha forveksla en slik grav med et vannhull. Nå har forskere fremmet en gripende faktor med en genetisk beskrivelse for slutten av løpet for mammuter. Deres historie utspiller seg på fjerne, kalde Wrangel Island, i Polhavet, der en gruppe på kanskje 300 individer overlevde, og døde ut til slutt så sent som 2000 BC. Med andre ord i historisk tid! De sammenlignet genomet til en mammut fra 45.000 år siden, da populasjonen var robust utover Nord-Europa og Sibir, til et individ for 4300 år siden, nær den siste av sitt slag.
Evolusjonen, eller devolusjonen, er hjerteskjærende. Abstraktet fra forskningsartikkelen i PLoS Genetics beskriver en populasjon som sakte blir offer for innavl:
Ulne mammuter (Mammuthus primigenius) befolket Sibir, Beringia, og Nord-Amerika i løpet av Pleistocen og tidlig Holocene. Nylige gjennombrudd i gammel DNA-sekvensering har tillatt fullstendig genomsekvensering for to eksemplarer av ullen mammut (Palkopoulou et al. 2015). En mammut prøve er fra en fastlands populasjon for 45.000 år siden, da mammuter fantes i rikelig antall. Den andre, en 4300 år gammel prøve, er avledet fra en isolert populasjon på Wrangel øya, der mammuter levde i en lite effektiv populasjonsstørrelse, mer enn 43 ganger lavere enn tidligere populasjoner. Disse ekstreme forskjeller i effektiv populasjonsstørrelse tilbyr en sjelden mulighet til å teste nesten nøytrale modeller av genom-arkitektur evolusjon, innenfor en enkelt art.
Ved hjelp av disse tidligere publiserte mammut sekvenser, identifiserer vi slettinger, retrogener, og ikke-fungerende punktmutasjoner. I Wrangel øy-mammuten, identifiserer vi et større antall slettinger, en større andel av slettinger som påvirker gensekvenser, et større antall retrogen-kandidater og et økt antall premature stopp-kodoner. Denne opphopning av skadelige mutasjoner er i samsvar med genomisk nedsmelting, i respons til lave effektive bestandsstørrelsen i den minskende mammut-populasjonen på Wrangel øya. I tillegg observerer vi høy forekomst av tap av luktreseptorer og urin proteiner, enten fordi disse stedene er uvesentlige eller fordi de ble favorisert av divergerende selektive press i øy- miljøer. Til slutt, i beliggenheten av FOXQ1 observerer vi to uavhengige tap-av-funksjon mutasjoner, som ville føre til en sateng-pels fenotype i denne øyas ulne mammut.
Bilde 2. Miljøet kan også påvirke..
Den kremete, satengaktige hvite frakken ville gitt mindre varme, så du kan kanskje forestille deg dem å gi etter, i noen tilfeller for elementene.
The New York Times bemerker at forskerne "fant at mange gener hadde akkumulert mutasjoner som ville ha stanset syntese av proteiner før de var ferdige, noe som gjør dem ubrukelige." De nevner evolusjon bare én gang, i det de siterer Hendrik Poinar, en evolusjonær genetiker ved McMaster University, som bemerker: "Dette er sannsynligvis det beste beviset jeg kan tenke for den raske genomiske nedbrytning av øyas populasjoner."
Vel, om dette "genomiske forfall" ikke er "evolusjon i aktivitet," hva er det så? Når faktisk observert i verden, i motsetning til i darwinistisk fantasi, er dette hvordan utviklingen har en tendens til å være: ting faller fra hverandre, noen ganger med konsekvenser som forårsaker slutten av en art, slik det skjedde med mammuter, eller av og til med gunstige resultater. Eller ting forblir de samme, takket være naturlig utvalg som luker ut skadelige mutasjoner. Eller de varierer minimalt, eller variere bare litt mer dramatisk, til slutt, for å gå tilbake til en gjennomsnitt når de får sjansen, slik Tom Bethell beskriver i Darwins House of Cards.
Hva evolusjon aldri er sett å gjøre er å bygge komplekse strukturer - nye proteiner, for eksempel. Det ligger alltid bakenfor en fjern horisont, strengt tatt en sak for - som Bethell understreker - fantasifull ekstrapolering. Denne teorien kan rett og slett ikke produsere de varene den lover, forsøke og forsøke som den kan. Og det er gripende på sin egen måte, hvis du tenker på det.
Bilde 3. Hvor kommer ny informasjon fra?
Oversatt av Asbjørn E. Lund
(Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, evt. untatt det 1., og er satt inn av undertegnede, se lenke i Bilde-nr)