Universet- vitenskap og filosofi

Den mest utbredte teorien om universets tilblivelse er den såkalte 'Big Bang' teorien. Som alle vitenskapelige teorier, så kan den bli korrigert og tillempet. Det har dukket opp nye funn som gjør at en har måttet 'endre rammebetingelser' i universet, for å holde tritt med fakta. Ikke minst har det relativt nylige funnet om at universet utvider seg med økende akselerasjon, ført til funderinger. Ikke bare har en slik oppdagelse bidratt til at 'strikkteorien' om et evig utvidende/sammentrekkende univers er blitt utdatert, men for å få ligningen til å gå i hop, har en måttet postulere eksistensen av 'mørk energi', som visstnok skal utgjøre 68% av universets masse (lenke). Mørk materie skal utgjøre 27%, mens bare 4,9% er 'vanlig materie'.

Bilde 1. Nåværende oppfatning av universets oppbygning

Det er sikkert mye uavklart og nye oppdagelser er varslet, men det som er interessant i vår sammenheng i forhold til skapelse, er at universet nærmest sikkert har hatt en begynnelse. Da skal det store krumspring, av dominerende vitenskapsmenn til, for at en kan komme med påstander om at universet er blitt til av ingenting, eller at det har skapt seg selv (lenke). Slike har riktignok kommet fra tid til tid, men uansett fiffige påfunn står det fast at vårt univers har en begynnelse. I motsetning til hva en trodde for 100 år siden, så mener ikke lenger at universet er evig. I 2003 formulerte Borde, Guth og Vilenkin et teorem som hevder at universet ikke kan ha eksistert evig, for intet univers som utvider seg kan ha vært fra evighet av. Det gjelder også tanken om et evig inflasjons-preget multi-univers (multivers). Ingen ting kan bli til av ingenting, og det som begynner å eksistere må ha sitt opphav utenfor seg selv. Utenom tid og rom, som 'Big Bang' er startpunktet for, må det finnes en 1.årsak -ett opphav til alt vi ser omkring oss. Fr. Schaeffer hadde rett: "Noe må alltid ha vært! Noe kommer ikke fra ingenting!" Spørsmålet gjelder hva eller hvem som alltid har vært.

Forsøkene på å unnslippe en skaper grupperer seg rundt to hovedteorier: Inflasjonsteorien og M-teorien. Stoff under er hentet mest fra fra Noter og kommentarer til Del V til boka: 'Våg å tenke, våg å tro' -som herved anbefales. Bilde 2. Anbefalt bok

Inflasjonsteorien

Det er en dominant holdning at det helt i starten av Big Bang fant sted en superrask ekspansjon. Den skal bare ha vart et mikrosekund, og kalles for en 'inflasjonsperiode', deretter avtok hastigheten noe. Nå finnes det ca 50 ulike slike teorier, og ingen vet om noen av dem er riktige, evt. hvilken. En dominerende kristen apologet, W.Lane Craig mener inflasjonstanken om universet er filosofisk motivert, som et forsøk på å unnslippe en skaper. Uansett er vår eksistens avhengig av en rekke høyst spesielle startbetingelser. Vi har omtalt en rekke slike annensteds (lenke), og skal her bare kort nevne et forhold som er sentralt i forbindelse med det antropiske prinsipp.
'Antropisk' kommer av 'anthropos'-det greske ordet for menneske. Det var Br. Carter, fysiker i Cambridge, som først formulerte prinsippet. Prinsippet sier at 'alle tilsynelatende vilkårlige .. konstante forhold i naturen har en ting felles: De har nøyaktig de verdier som trengs for at liv, slik vi kjenner det, skal finnes i universet' (162). M. Rees, Cambridge professor i astronomi, påpeker at bl.a. seks naturkonstanter som alle er avgjørende for liv, må ha eksakt rette verdier. Om de blir endret bare bitte, litte grann så vil det verken kunne finnes stjerner eller liv. (163)
Nevnte Rees skriver: "For at universet skal eksistere som det gjør, kreves at Hydrogen (H) blir omdannet til Helium (He) på en presis, men storslått måte.. Om en senker den verdien .. fra 0,007% til 0,006% så ville ikke denne omgjøringen skje. Universet ville da bestått av bare H og ingenting annet.. Om en hever denne verdien ørlite til 0,008% ville omdanningen skje i så stor grad at alt H ville ha blitt brukt opp. (164) Den kjente fysikere St. Hawking anerkjenner det antropiske prinsipp, men i stedet for å anerkjenne at det eksisterer en skaper, så tyr han til spekulasjoner om M-teori og multi-univers.

Bilde 3. Inflasjon kan utnyttes

M-teori

I Hawkings siste bok 'The Grand Design' mener han å kunne forklare universet uten noen Gud. Han tyr til tanken om multi-univers og en såkalt M-teori. M har blant annet med membraner og dimensjoner i universet å gjøre. I følge Hawking har universet 11 dimensjoner. På bakgrunn av dette fremmer han påstanden at universet 'oppsto spontant av ingenting'. Nå er det rett nok ikke 'ingenting', men fysiske lover -som tyngdekraften, som gjorde at universet ble til av 'ingenting'. Men om det fantes lover, fantes det jo noe, og en må spørre hvordan disse kom i eksistens. Fysikeren R. Penrose er svært kritisk til Hawkings M-teori. Han hevder: "Det som kalles M-teori, er ikke engang en teori. Det er en samling ideer, forhåpninger og aspirasjoner. Den gir inntrykk av at her er den nye teorien som skal forklare alt. Det er slett ikke slik. Den er ikke engang noen teori, og har .. ikke noe av observasjoner.. Særlig er det slik når det gjelder strengteori.. De er neppe vitenskap. Teoriene i Hawkings siste bok er ytterst spekulative og mangler empirisk belegg. De forklarer heller ikke naturlovenes opprinnelse. Som motsvar til Hawkings påstand om at "vi er ubetydelige skapninger på en mindre planet, som tilhører en meget gjennomsnittlig stjerne i utkant av hundre tusen millioner galakser". En kan i det minste si at vi er bevisste vesener, som er klar over disse andre galakser, uten at de er klar over oss. Det er ikke mange steder, om noen, hvis plassering er så gunstig for eksistens av lig og observasjon av univserset.

Bilde 4. Beboelig sone rundt jorda

I boka 'The Privileged Planet' -videolenke forteller astronom G. Gonzales og filosof/teolog J. Richards om beboelighet i univset. Gonzales beretter at han sammen med andre astronomer har utviklet et begrep 'galaksens beboelige sone'. I universet som helhet finnes tre hovedtyper av galakser: De spiralformede, som vår galakse Melkeveien tilhører, de elliptiske og de irregulære. Det er de spiralformede som gir beste forhold for liv, fordi de har sikre soner. Jorden befinner seg altså i en 'sikker', beboelig sone. De områdene der det foregår hyppig dannelse av stjerner, er meget farlige. Det skjer ofte i veldige, såkalte supernova-eksplosjoner. I vår galakse er de utsatte stedene, med hyppige 'atombombe-lignende' eksplosjoner i spiralarmene. Men jorda er plassert mellom to spiralarmer (Sagittarius og Perseus). Vi er også langt fra kjernen, der det er et stort svart 'hull' som er meget farlig. Alt som kommer nær nok det, kan bli revet i stykker at de sterke gravitasjonskreftene der. Observasjoner synes nå å indikere at de fleste galakser har svarte hull plassert sentralt i seg.

De elliptiske, eggformede galaksene egner seg ikke for liv, i og med at stjernene følger vilkårlige baner og fort vekk besøker ugjestmilde områder der intet liv kan leve ubeskyttet. De fleste av galaksene mangler også de tyngre stoffene som trengs for at planeter i det hele skal dannes. De irregulære galaksene er det enda verre med. Der finnes ingen steder der det skjer færre supernova-eksplosjoner, i motsetning til slik det er i Melkeveien mellom spiralarmene. Astronomer finner stadig nye trusler mot liv, f.eks. gamma-stråle eksplosjoner som er verre enn supernova-eksplosjoner. Om ikke vår planet hadde et glødende indre, med en beskyttende jord-magnetisme, ville livet på jorda vært ødelagt forlengst av ødeleggende 'solstormer'. Selv om astronomer de siste årene har funnet planeter som kretser rundt andre stjerner, gjør deres baner at de blir utsatt for håpløse trusler mot liv. En detalj som at vår måne gjør at jordaksen heller stabilt 23,5 grader, er nødvendig for livet på jorda. Hadde helningen variert, ville sentrifugalkrefter slynget objekter fra jorda ut i rommet. Vi farer tross alt av sted i en fart med mange hundre tusen km/t (se her). Jordas plassering er også helt enestående med tanke på utforskning av universet. Det kommer av at sola er 400 ganger større enn månen, og samtidig 400 ganger lenger vekk. Nettopp på grunn av solformørkelser har vi fått en mengde kunnskap om jorda, som det ellers ville være vanskelig å få tak i. Melkeveien er dessuten godt plassert som utsiktspunkt i verdensrommet.

Bilde 5. Elliptiske planetbaner i spiralformet galakse

Den norske fysikeren A.I. Vistnes sier i sin bok (Kap: Fysikkens virkelighetsoppfatning; s. 179) flg. om Hawking "Enda mer grunnleggende finner han er erkjennelse som kom fra matematikeren K. Gödel i 1931. Gödel viste da at det finnes satser det ikke går an å bevise innen ethvert tilstrekkelig rikt logisk system (tilstrekkelig til å omfatte de reelle tall). Han beviste at det ikke er mulig å bevise at matematikken er fri for motsigelser, eller sagt annerledes 'matematikken er ikke komplett'. Gödels erkjennelsesteoretiske teorem regnes som en milepel i filosofiens historie, som representerer et presist og vidtrekkende resultat, som angår menneskelig tenkning og dens begrensninger. Hawking innrømmer da også at vi og våre modeller begge er del av universet vi beskriver. Vi er ikke engler som ser det fra utsiden. Dermed kan "Guds tanker forbli skjult i all fremtid."

For alle irreversible fysiske prosesser gjelder at universets lager av energi er begrenset og kan ikke vare for evig. Anvendelse av 2.Termodynamiske lov på hele kosmos, forutsier at det er bundet til en enveis glidning mot degenerasjon og forfall, mot en endelig tilstand av maksimum uorden (entropi).

The Grand Design

-teorien som Hawking står for i The Grand Design har sin forløper i en såkalt 'superstreng-teori'. I alle dens ulike versjoner er det alltid tale om ekstra dimensjoner ved virkeligheten. Det tales om membraner i teorien, men ingen synes eksakt å vite hva M-en står i navnet. Hawking selv er usikker på om M-teorien eksisterer som en enkelt teori, eller et nettverk. Men han holder fram at M-teorien har 11 rom-tid dimensjoner (s.117) Vi har tidligere kommentert det 'filosofisk-døde' argumentet 'Fordi det finnes en lov om gravitasjon, kan og vil universet skape seg selv av intet' (lenke). Når det gjelder slik 'frembrytende' (emergent) skapelse, påpeker A. Flew på slutten av sin karriere at 'uansett hvor langt bakover en pusher universets egenskaper, som på sett og vis spontane (emergent), så må selve oppdukkingen følge visse a priori lover (Flew, s.120-121).
I boka fremstår M-teorien som den eneste kandidat som en fullstendig teori for universet. Men som R. Penrose påpeker finnes ingen observasjoner som understøtter den. Penrose vil ikke engang kalle det en teori. P. Tyvand påpekte i et foredrag (om 'The Grand Design' i Bergen 6.nov. 2010) at Hawking står for en utdatert positivistisk determinisme. I følge denne determinismen skal det være mulig å beregne naturprosesser både framover og bakover i tid, og få eksakt kunnskap om fortid og framtid. Forutsetningen er at det ikke finnes andre styrende krefter i tilværelsen enn naturlovene. I så fall er biologiske prosesser styrt av fysikkens og kjemiens lover, og dermed like determinerte som planetbanene. I tråd med dette påstår Hawking at vi ikke er annet enn biologiske maskiner, som er forutbestemt til å handle som vi gjør.

I følge Tyvand strider det både mot kaos-teori og mot Gödels teorem for uberegnelige kaotiske prosesser, styrt av naturlover. Enn videre tillater heller ikke determinismen algoritmiske prosesser, som er oppskrifter lagt ned i tilværelsen. Informasjonen finnes på forhånd, i form av språk og meningsinnhold. Mennesker handler ut fra fri vilje og dyr ut fra instinkter. De er begge eks. på algoritmiske prosesser, underlagt naturlovenes begrensning, men ikke styrt av naturlovene.
Tyvand påpeker at Hawkings syn er en videreføring ut i det ekstreme av Nobelprisvinner R. Feynemans syn, at alle mulige kvantemekaniske forløp utvikler seg som parallelle 'stier', med hver sin sannsynlighet inntil realisering. Hawking synes å mene at hver kvantemekanisk realisering, får universet til å dele seg. Det kan illustreres i form av et eks: Schrødingers katt dør i ett univers, men lever videre i et annet parallelt univers. Hawking tror at universet ble til av 'ingenting', ved en stor kvantemekanisk fluktuasjon (bølgebevegelse). Sannsynligheten for dette var meget liten.
Om dette sier Tyvand: "Den store kvantemekaniske fluktuasjonen er et inkonsistent metafysisk skapelsessurrogat. Energi uavhengig av form, er et metafysisk begrep. At universet skulle ha forgrenet seg i en mengde parallelle univers, er en måte å vri seg unna det antropiske prinsipp og de spørsmål det reiser. For vi befinner oss i et univers hvor alle disse usannsynligheter er et faktum. Streng-teori og M-teori er intellektuelle lekesaker som forutsetter at vårt univers har mange flere dimensjoner enn fire. Men ingen fatter disse teoriene, og de er heller ikke testet".

Bilde 6. Kvantepartikler i fritt spinn

Tyvand konkluderer slik: "Hawking hengir seg til en svært spekulativ metafysikk, et uendelig antall med parallelle univers. Ren energi, som han ikke vet hva er, skaper vår materie -uten at den kan det. Det skjer ved hjelp av makroskopiske fluktuasjoner, med null sannsynlighet, ved kvantemekaniske fluktuasjoner som bare kan skje i mikrokosmos. Men hva gjør man ikke for en "god" sak, nemlig å avsette Gud?
Ph. Johnson påpeker at den offentlige "offisielt" godtatte versjon av evolusjonsteorien utelukkende representerer filosofisk materialisme, det syn som gjerne også kalles naturalisme. Men i følge ham blir spørsmålet hvorvidt Gud skapte mennesket eller mennesket skapte Gud. Nåtidens naturvitenskapelige filosofi sier det siste.

Astrofysikeren H. Ross sier: "Tid er den dimensjon hvor årsaks og virknings-fenomen skjer. Hvis tidens begynnelse er sammenfallende med universets begynnelse, slik rom-tid teoremet sier, må universets årsak være et vesen som opererer i en dimensjon fullstendig uavhengig og preeksistent i forhold til kosmos' tidsdimensjon. Det forteller oss at Gud skaperen er transcendent og opererer hinsides universets dimensjonale grenser. Det forteller oss at Gud ikke er universet selv, og heller ikke rommes av universet." Sitat fra: H. Schaefer, "Stephen Hawking, The Big Bang and God," Real Issue, 15.07.1995.

Selv om nyere filosofi og paradigmetenkning, representert ved Th. Kuhn, tar vitenskapen langt i retning relativisme, må det være lov å peke på en konsekvens, ut fra det han presenterer: Vitenskapelig skråsikkerhet og arroganse burde høre fortiden til. Det gjelder også i forhold til darwinisme og en materialistisk verdensforklaring..

Bilde 7. Skjult nanosymmetri i materie ut fra 'det gylne snitt' (1,618)