'Fra fisk til menneske'-kommentar program 3

Innledning

Før vi går inn i enkeltheter ved program 3, vil vi minne om noen få punkter fra tidligere:To grunnleggende forutsetninger må være oppfylt, om en skal verifisere at en organisme stammer fra en annen: i) Det må eksistere en forbindelse om gjør det mulig for opprinnelig form gradvis å endre seg til den andre ii) Det må være tilstrekkelig med tid og ressurser for at en slik tilpasning skal kunne finne sted. Det er mutasjoner som skal ligge til grunn for slik tilpasning
F.eks. må to strukturelt like proteiner, med ulike funksjoner, kunne tilpasses til nye funksjoner. Det er ikke påvist noen entydig overgang mellom apelignende forfedre og mennesker. Veien å gå -minst 7 koordinerte mutasjoner, er for lang på tiden til rådighet: Anslått tid i en bakteriestamme for slikt er  år, langt utover universets levetid ( år). For primater med mye lengre levetid og langt færre individer, er dette en uoverkommelig hindring. Dr. M. Behe beregnet at maks antallet for koordinerte mutasjoner gikk ved 3!
Det trekkes fram kodet informasjon i programmet. Kjennetegn ved kodet informasjon er at det:

• Følger en bestemt protokoll b) Driver egen kvalitetskontroll c) har samarbeidende deler i ett integrert informasjonssystem -og det er d) minst 20 ulike kodesystemer i hver celle b) All kompleks og spesifisert informasjon vi kjenner til, kommer fra en intelligens. DNA utgjør en slik kompleks, spesifisert informasjon. Dermed må DNA stamme fra en Intelligens e) Funksjonalitet må til for å bevares av naturlig seleksjon - den skaper ikke noe selv f)Trinnvis sammensetning av ikke-reduserbar kompleksitet, vil ikke bli bevart. e) Alle proteinkomplekser er slike ikke-reduserbare motorer. e) Aldri påvist at naturlige årsaker kan danne kompleks, spesifisert informasjon: i) Det er aldri påvist at naturlig seleksjon øker funksjonell informasjon i organismer ii) Det er ikke vist at mutasjoner er i stand til å øke funksjonell informasjon

  Bilde 1: Reseptor/substrat Fra: The Edge of Evolution

  Av ca. 10.000 reseptorer/substrater som må passe nøyaktig til hverandre, kan naturlige årsaker maks danne 2-3 stk.

  Det kan være kjekt å holde noe av dette i hukommelsen, når det kastes fram påstander, som regel ut fra homologi-grunner. En har antatt at DNA-likheter er bedre argument enn strukturell (morfologisk) likhet; Spesielt gjelder det siden analoge strukturer, som virker likeformet –eksisterer, uten at noen mener det skyldes felles avstamning. Men heller ikke det har ført fram. En har funnet at:
  

  Homologe gener ikke nødvendigvis koder for homologe strukturer
  Det er heller regel enn unntak at homologe strukturer stammer fra klart ulike utgangspunkt
  Legemstrekk som kontrolleres av analoge gener, er ikke alltid homologe.
  

  Del-konklusjon: Nedarving av homologe strukturer kan ikke tilskrives identiske gener
  Hoved-konklusjon: homologi kan ikke brukes som bevis for sannheten i evolusjonslæren
  

Selve programmet:

Så til et funn som det dveles ved i siste program: Bo Johansons funn av ‘Lucy’: Lucy-funnet (1974) er uten sammenlikning det mest velkjente Australopithecus-fossilet. Det skyldes at hun er ett av de mest komplette fossilene, kjent som «pre-Homo hominid». Vanligvis påberopes at hun har vært tobeint ape-liknende skapning, som tjener som en ideell forløper til menneskeslekten. Et umiddelbart blikk på skjelettet viser at kun fragmenter er funnet (ca. 40%), hvorav mye er rene brystben (Bilde 2). Veldig lite materiale fra Lucys hodeskalle ble gjenvunnet, likevel er hun ett av de mest signifikante funn som noensinne er gjort. Det sier noe om ufullstendigheten ved andre funn (oversetters kommentar).
Hun består av et ufullstendig skjelett og målte omtrent 107 cm, med en antatt kroppsvekt på nesten 30 kg. Det mest bemerkelsesverdige med henne er at kneleddet antyder at hun hadde en oppreist gange, som er atypisk for aper. Imidlertid er det kommet fram at kneleddet ble funnet noen km borte, og i et annet geologisk lag enn de øvrige skjelett-delene. Kjeven kunne tilpasses kraniet på ulikt måter som ga helt ulike utseender. Det er dessuten funnet overarmsskjelett med et utseende som er typisk for nålevende mennesker i et område med Lucy-lignende benrester. Samtidig har de et utseende som er typisk for nålevende mennesker.

Det er noen grunner til skeptisisme over hvorvidt Lucy representerer ett enkelt individ, eller endog en enkelt art. Lucys oppdager D. Johanson innrømte at da han fant fossilet, var benfragmenter spredt omkring en åsside. Han beskrev det slik: " Siden fossilet ikke ble funnet på sitt opprinnelige sted, kunne det ha kommet fra hvor som helst ovenfor. Teamet spredte seg ut i vifteform over området for å samle Lucys knokler. Dette inngir ikke akkurat tillit til skjelettets integritet og samhørighet. Som følge av måten funnet skjedde på, er det vanskelig å si hvorvidt det halve bekkenet og ene lårbeinet er fra samme individ. Som Pacific Science Senter modig hevder: .."skjelettet ligner et sjimpanse-lignende hode, replassert oppå en menneske-lignende kropp." Bilde 2: Lucy:
Mange har utfordret påstanden om at Lucy gikk som vi gjør. M. Collard og L. Aiello observerer i Nature at mye av resten av kroppen var temmelig ape-lignende, spesielt med tanke på relativt lange og krumme fingre, relativt lange armer og tube-formet bryst." Artikkelen refererer tydelige tegn fra Lucys hånd-knokler at hennes art «knokkel-hoppet», lik sjimpanser og gorillaer gjør i dag. Noen ser imidlertid Lucys knokkel-hopping som primitive konserveringer fra hennes forfedre. Men J. Cherfas viser hvorfor det er et tvilsomt argument: «Dyr beholder ikke ofte trekk som de ikke bruker, og å finne de samme trekkene 2 mill. år senere, gjør det meget usannsynlig at de er rest-levninger.»

Andre ledende paleontologer bekrefter også at Lucys ganglag var betydelig forskjellig fra menneskers. R.Leakey og R.Lewin argumenterer at A. Afarensis og andre Australopithecus «nesten sikkert ikke var tilpasset et hurtig ganglag eller løping, som mennesker er det. De siterer antropolog P. Schmids forbauselse omkring dette: «Da jeg startet å sette sammen Lucys skjelett, hadde jeg forventet at det var menneskelig. Alt jeg hadde hørt om Lucy var at hun var veldig moderne, veldig menneskelig, så jeg var forbauset over det jeg så.. Det du ser i Australopithecus er ikke det du ville ønske å se i et effektivt, tofots, løpende dyr» sier Peter Schmid. «Skuldrene var høye og kombinert med det tubeformede brystet, ville det gjort armsving veldig usannsynlig i menneskelig forstand. Den ville ikke vært i stand til å løfte brystkassen for den slags dyp pusting, som vi trenger når vi løper.»
Alt dette gjør det vanskelig å trekke sikre slutninger. Det synes dermed ikke å være mulig ut fra vitenskapelige data å fastslå at "Lucy" er et apemenneske.
Det kan virke som det er en overordnet sannhet å nå ut til den vanlige mann og kvinne med det evolusjonistiske budskapet. Enkelte forskere synes ikke å sky noen midler for å fremme sitt syn, selv om de måtte ty til unøyaktigheter. Eks: Måten Ida ble presentert på f.eks. tjener ikke norske paleontologer til ære, men avslører mye hvordan det tenkes innen darwinistiske kretser.
Så til kommentarer omkring tid og omgivelser for ‘Ardi-funnet’: Først må det bemerkes at ‘den fine fortellingen’ i evolusjonsteorien, om hvorfor primater hadde behov for å reise seg på to bein ute på savannen, ikke lenger holder stikk. Det skulle ha skjedd før det, i skogsterreng, i følge Tim White. Vi legger an en annen vinkling enn i programmet:

Senere hominider -en Big Bang teori om Homo-arten

I 1998 bemerket en artikkel i Science at for ca. 2 mill. år siden, startet et dramatisk forløp for kraniekapasiteten til Homo-slekten, som resulterte i omtrent en dobling av hjerne-størrelse. » Det påfølgende år publiserte Wood og Collard oversikt i Nature at ett enkelt trekk blant individuelle hominid-trekk kvalifiserte som «mellomledd» mellom Australopithecus og Homo erectus: hjernestørrelsen til Homo erectus. Imidlertid gir ikke dette trekket noe bevis for at Homo-slekten utviklet seg fra mindre intelligente hominider. De forklarer: «Relativ hjerne-størrelse grupperer ikke fossilene på samme vis som andre variable. Dette mønsteret viser at lenka mellom relativ hjerne-størrelse og tilpasnings-sone er et komplekst emne. »På samme måte har andre vist at intelligens hovedsakelig er bestemt av indre hjerne-organisering og er mye mer kompleks enn den ene variabelen hjerne-størrelse. En artikkel i International ‘Journal of Primatology’ skriver «hjernestørrelse kan være sekundær til selektive fordeler, knyttet til allometrisk reorganisering innen hjernen. » Det å finne noen få hodeskaller av mellomstørrelse gjør lite for å styrke saken for at mennesker utviklet seg fra mer primitive forfedre. En studie over bekkenben til Australopithecus og Homo-slekten foreslo: «En periode av meget rask evolusjon svarende til framveksten av Homo-slekten. » En artikkel i Journal of Molecular Biology fant at Homo-slekten og Australopithecus skilte seg signifikant i hjerne-størrelse, tann-funksjon, økt kranievolum, økt kroppshøyde, visuelle og åndedretts- endringer, og erklærte: « Vi tolker, lik mange andre, de anatomiske bevis å vise at: Tidlig Homo sapiens var signifikant og dramatisk forskjellig fra Australopithecus i bokstavelig hvert element i dets skjelett og hvert trekk i oppførselen. »

Bilde 3: Relativ enighet om forløp

Den kjente biologen Ernst Mayr gjenkjente vår plutselige tilsynekomst da han i 2004 skrev: «De tidligste fossilene til Homo: rudolfensis og erectus, er atskilt fra Australopithecus av et stort utildekket gap. Hvordan kan vi forklare denne tilsynelatende hoppingen? Uten å ha fossiler som kan tjene som missing-links, må vi falle tilbake på den utprøvde metode med historie-fortelling.». Som en kommentator foreslo, impliserer bevisene en «Big bang teori» i tilsynekomsten av vår Homo- slekt. I motsetning til hva som vanligvis kommer fram, er det store forskjeller mellom sjimpanse og menneske.

Bilde 4: Homo erectus

Alt innen familien

I kontrast til Australopithecus så er hovedmedlemmene av Homo-slekten, slik som Homo erectus og Homo neanderthalensis meget lik moderne mennesker. De er så like at noen paleontologer har klassifisert dem som medlemmer av samme art som oss (Homo sapiens) Homo erectus dukker opp i fossilmaterialet for ca. 2 mill. år siden. Navnet Homo erectus betyr oppreist menneske, og nedenfor nakken var de meget like oss. En studie fant at det totale energi forbruket (Total Energy Expenditure TEE) , en kompleks indeks knyttet til kroppsstørrelse, diett, kvalitet og fangst-aktivitet) økte betydelig i Homo erectus, i forhold til tidligere Australopithecus.

Bilde 5: Homo sapiens

En artikkel fra 2007 i Oxford University press sier: «til tross for å ha mindre tenner og kjeve, var Homo erectus et mye større dyr enn Australopithecus. Homo erectus var lik mennesker i høyde, kropps- masse og kropps-proporsjoner. » Mens gjennomsnittlige hjernestørrelse av homo erectus er mindre enn moderne menneskers, så er kranie-kapasiteten til Homo erectus godt innenfor spennvidden for normal menneskelig variasjon.

Donald Johanson (‘Neil Shubins ideal’) foreslår at «hadde erectus vært levende i dag, ville den kunnet pare seg med moderne mennesker og få fruktbart avkom. Hadde ikke tidsfaktoren vært der, ville blitt betraktet som biologisk-formerende medlemmer av samme art.»

‘Dårlig rygg’

Ryggsøylen har, som det ble påpekt, en enestående krumning, for å bevare balanse i oppreist gange. Da det ble henvist til en rekke tilfeller av knokkel-problemer, der knokler til personer med lidelser lå i skuffer på rekke og rad bortover. Det var kanskje 1000 skuffer(?) Det utgjør imidlertid en forholdsvis liten andel av mennesker som har levd i vesten (1: ca.10 millioner?)Det er mange flere som har (hatt) mindre ryggplager. Selv fikk jeg det da jeg måtte gå framoverbøyd i ukevis og skyfle asfalt. Ryggen er ikke tilpasset krumbøyd framover-gange. Mye ryggproblemer skyldes nok også velferdslevnet. Tyngdepunktet rykker framover. Slapp holdning og lite bevisste holdninger, samt manglende trim er nok også viktige årsaker. I følge legehold er ryggen som sådan mye bedre enn sitt rykte. Menneskets rygg er fint avbalansert med krumning for å gå rett opp og ned, og ryggvirvler med fint tilpassede ledd og smøring. Likevel er det grenser for slitasje den kan tåle, så helsa er viktig å passe på.  For meg har ryggproblemer ved for mye stillesitting nærmest forsvunnet ved å bruke ryggen. Uten å være noen ‘fisk i vannet’, har bevegelse via svømming hjulpet. For meg sier oppsamling av knokler, der ‘eierne’ hadde ryggplager, mer om hva skattepenger prioriteres brukt på.  Det samme gjelder å forske på fargesyn hos apekatter.

Bilde 6: Ryggrad med krumning

Fargesyn: Info-mutant-duplikat-gen?

• Det ble påpekt at det var en viktig begivenhet at fargesyn dukket opp, men det ble reflektert lite hvordan det skjedde. Genet med ny informasjonen syntes plutselig å være der/bli aktivert(progressiv skapelse). At det trengtes ett gen som var rimelig likt, ble henført til mutasjoner. Det kunne bli en utfordring for evolusjonister, og ville i så fall være en bedrift som de ikke har maktet tidligere: å påvise at et gen kan endre (ikke bare miste) funksjon til noe som faktisk er positivt for individet. Det som hittil er gjort kjent er: Ved hjelp av en mutasjon som involverer en utskifting av to aminosyrer, har malaria utviklet resistens for stoffet klorokin. Sjansen for at en dobbelt-mutasjon av det slaget oppstår er omkring 1 til 100 milliarder milliarder (1:). Grunnen til at det kunne skje, er at det finnes et utall parasitter i én pasients legeme (omkring 1 billion), og at vi står med omkring 1 milliard smittede mennesker pr. år. Dr. M. Behe kalkulerer med at vi skal vente et hundre millioner ganger ti millioner år før det skjer hos menneskene, fordi de er så mange færre enn malariabakteriene Tusener av punktmutasjoner opptrer daglig hos HIV-pasienter, men noen ny struktur av viruset eller noen ny funksjon er ikke kjent.

Funksjonalitet belyser problem i evolusjonslæren: Evolusjon kan ikke produsere noe som forutsetter ett ‘ikke-fungerende mellomledd.’ Naturlig seleksjon bevarer bare de strukturer som er funksjonelle, som gir en fordel i form av økt overlevelse eller mer egnet reproduksjon. Uten funksjon kan ikke en mellomliggende struktur være gjenstand for naturlig seleksjon.
Men hvordan passer dette med at han leter etter -og finner nå i våre dager, et 'hjerne-gen', blant en 'no-brainer'. Hvordan kunne genet bevares aktivt, når 'no-user' blir 'looser'? En kunne kanskje kalle det en 'plass-holder', og om det er felles 'design' -ville det kanskje være naturlig å grunne på opphavet, men blikket er bare vendt mot det dennesidige i serien (-ikke plass for noe annet). Jeg får si som Ibsen: 'jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare': Hvorfor skulle en slik 'no-brainer' bevares via naturlig seleksjon, når den ikke har noen påviselig nytte/fortrinn?

Bilde 7: Nøyaktig tilpasset Protein-sammenføyning

Biologen og filosofen Paul Erbrichs har uttalt: 'Mutasjons/seleksjons-mekanismen er en optimeringsmekanisme. Dvs. den setter allerede eksisterende levende system i stand til å tilpasse seg selektivt endrede miljøforhold, slik som genetiske algoritmer letter optimering av teknikk og ingeniør-design. Men det betyr ikke at det skapes noe radikalt nytt. Malaria-hiv 'eksperimentet' er gjennomført med en milliard ganger større volum enn mennesker kan utføre i laboratorier. Likevel har en ikke funnet spor av at tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon, skulle ha oppbygd sammenhengende biologiske maskiner. Som en logisk følge av dette kan sluttes om vi treffer på trekk ved livet som hadde krevd mer enn en slik dobbelt-mutasjon, kan vi utlede at de sannsynligvis ikke er oppstått som resultat av en tilfeldig prosess i Darwins forstand. Han peker så på masser av eksempler på hvor livet er sprengfullt med slike strukturer. Han henviser f.eks. til kontrollsystemer (eller genetisk regulerende nettverk) som er involvert i oppbygning av dyrs kropper. I følge Behe skal det noe mer enn tilfeldige mutasjoner, genetisk drift og naturlig utvalg til, og dette 'noe mer' er Input fra en designende intelligens.

Det var en gang, slik burde denne serien ha startet. Ikke med at det var et menneske denne gang, men en fisk.. Hva er det som holder fortellingen sammen, om ikke likheter? Å bygge en avstamningslinje på likheter, ville ikke holde mål i slektsgranskning, og ikke i logikk heller. Ikke dersom det finnes alternative forklaringer som gir bedre forklaringsevne. Så henger det hele på hvorvidt en vil tillate eksterne forklaringer, eller om en må bygge alt på intern lovmessighet. Et slik lukket systemt, holder ikke mål rent filosofisk. Noen burde tenkt visst på det, da en satte opp krav for vitenskap. Får håpe det ikke er for sent!