Spesifikke menneskelige gener (orfan gener)

(Fritt etter 'More than a Monkey', Jeffrey Tomkins, PhD; Kap. 6)

Hvert sekvensert plante, dyr og mikrobe -genom inneholder en stor del gener (ca.10-30%) som er unike for den taksonomiske gruppen. De er blitt identifisert på det viset at de mangler tilsvarende motparter i andre organismer. Et annet interessant trekk er at majoriteten av disse gruppe-spesifikke (orfan) genene også synes å være relatert til tilpasningsdyktige funksjoner, som viser ytterligere spesifisitet relatert til en bestemt gruppe organismer, noe som gjør det mulig for den å tilpasse seg og fylle økologiske nisjer. (1-3)
Noen evolusjonister sier at slike gruppe-spesifikke (orfan) gener utviklet seg fra ikke-kodende DNA via tilfeldige, mutasjon-tilknyttede reparasjons (tinkering) prosesser. Grunnen til at de sier det, er at de ikke har noen annen naturalistisk forklaring å vende seg til (1,4) Men tilfeldige mutasjons-begivenheter er ikke i stand til å produsere den komplekse informasjonen kodet inn i gener. Det er ikke noen gyldig naturalistisk forklaring for oppdukkingen av gruppe-spesifikke (orfan) gener.

Bilde 1. Mysteriet orfan-gener

Hva er slike spesifike, artsrelaterte (orfan) gener?

Teknisk sagt, så er slike 'orfan' gener fullt funksjonsdyktige gensekvenser som koder for både funksjonelle m-RNA og et protein. Klassifikasjonen kommer av det faktum at disse genene ikke har noe tilsvarende motstykke i sitt eget genom, de er ikke del av en gen-familie, eller noen annen organismes genom for den saks skyld. Navnet 'ORFAN'-gener er fokortelse for 'Open Reading FrAmes of uNknown origin.'

Evolusjonister tror at de fleste gener oppstår ut fra pre-eksisterende foreldre-gener, via gjentatte dupliserings-begivenheter over lange tidsperioder. Etter at de er duplisert, tenkes det at de omstokkes og rearrangeres til å forme nye, relaterte gener. Denne idéen bygger på at mange gener, selv innen samme organisme, deler like gen-regioner. Gener som deler signifikante likhetsnivåer med hverandre, sies å representere gen-familier.
Det er rett nok at gen-duplisering kan opptre ved anledning. Det er et antall av seriøse problem med denne modellen som en farbar, evolusjonær drivkraft. For det første innebærer det å endre rekkefølgen på de fleste gener, fysiske sykdommer og utviklings avvik som leder til enten skader eller dreper organismen. For det andre, er antatt dupliserte gener små integrerte stykker av et høyst komplekst og inter-avhengig gen-nettverk. Å tenke seg at å kopiere ett av disse komplekse stykkene, og så tilfeldig skyfle disse rundt omkring, for å skape et nytt og fantastisk integrert gen, er absurd i de fleste tilfeller. Programmerere vet at om de gjør det med programkode, blir det mange feilmeldinger..

Bilde 2. Eks. på hva som kan skje

Det er nå velkjent blant molekylære biologer at gener fungerer i integrerte, komplekse, overlappende, interavhengige og utsøkt kontrollerte nettverk. Videre er disse gen-nettverkene dynamiske og svarer til all slags stikkord og signaler, som konstant kontrolleres av celle-systemet. Det finnes ikke motstykke til dette kompleksitets- og effektivitets-nivået i systemer som er planlagt og designet mennesker. Biologer kan ta lærdom av gode programmerere. Gode programmerere vil gjenbruke deler av sin kode og syntaks, i ulike deler av sitt arbeid og også mellom ulike software prosjekter. At duplisering av ulike sekvenser dukker opp i ulike gener, tilsvarer et standard prinsipp i programmering.

Menneske-sjimpanse ulikheter

Spesifikke menneskelige gener er kraftfullt bevis mot forestillingen at vi er utviklet fra apene. Det er fordi disse genene dukker opp fullt formet, unikt integrert i komplekse, menneskelige genom-nettverk, likeså er de klart funksjonelle og viktige i gjennomføringen av cellulære prosesser. De viser intet bevis på felles avstamning med aper eller noen annen skapning.

Tidligere anslo vitenskapsfolk at det fantes omkring 20-25 tusen proteinkodende gener i menneskelig genom (7). Imidlertid la en nyere studie til 5.737 proteinkodende gener til, som var fraværende i standardreferansen til menneskelig genom. Antall proteinkodende gener hos mennesket kommer da opp i ca. 30.000 som tilsvarer antallet hos pattedyrene. Grunnen til at disse kan kode for over en million ulike protein-varianter, skyldes den enorme kompleksitet og oppfinnsomhet til stede i prosesser, i form av f.eks. alternativ transkripsjon og spleising av RNA avskrifter/kopier.

Bilde 3. Menneskelige orfan-gener

Etter at det menneskelige genom-prosjektet ble ferdigstilt i 2004, kom det flere viktige studier, publisert av evolusjonære forfattere, som viste den dramatiske forskjellen i antall proteinkodende gener mellom mennesker og aper. I 2006 ble det publisert en rapport der forfatterne erklærte: "Våre resultater viser at mennesker og sjimpanser minst er 6% ulike (1.418 av 22.000 gener), som står i sterk kontrast til det ofte siterte forskjellen på 1.5%(9). Ett år senere ble det publisert en separat rapport, der 1.285 spesifikt menneskelige (orfan) gener var funnet, ut fra meget konservative parametre(10). En nylig studie karakteriserte 584 gener i mennesket, som ikke var funnet noen apeart, og ikke del av noen genfamilie(11). 60 av disse 584 gener, unike for mennesket, ble merket ut for videre studier for å bestemme hvilke emner deres funksjoner var knyttet til.

Evolusjonister har interesse i å se hvilke typer av trekk og cellevev som er assosiert med hvilke gener, i håp om å finne de som er ansvarlig for evolusjon i mennesker. De ser spesielt etter hjerne-gener. Det er antatt at en hoveddel av forskjell mellom ape og menneske ligger i hjernen og trekk ved oppførselen. Det er selvsagt mange andre drastiske ulikheter mellom menneske og sjimpanser i tillegg, vi vil komme tilbake til flere. Av de 60 ovenfor nevnte genene, viste det seg at de var assosiert med en bred variasjon av emner, over hele menneskekroppen. De inkluderte: hjerne, hjernemasse, fett, tykktarm, bryst, hjerte. lever, lymfe, knutepunkter, skjelett-muskler, testikler og lunger. De høyeste uttrykksformene finnes i hjerne og testikler, ikke desto mindre synes altså disse genene å være involvert i en vid rekke av funksjoner, spredt utover kroppen.

Bilde 4. Litt for vanlig strategi

Det er kjent at orfan-gener har vært involvert i en variasjon av komplekse genetiske og biokjemiske nettverk, i en rekke skapninger (1). De er også funnet å være avhengige av andre gener i utstrakte, omhyggelig utarbeidede nettverk av inter-avhengighet. Faktisk er noen av disse genene dødelige, om de muteres. Denne forskningen 'tigger spørsmålet': "hvordan kunne disse genene plutselig inntreffe , fullt integrerte i genomet, uten å bli ha blitt konstruert og designet fra utgangspunktet?

Et annet meget interessant trekk ved slike orfan-gener er at de også er assosiert med den unike og spesifikke tilpasning til en organisme i forhold til dens omgivelser. I et vel-studert lite dyr som vannloppa, så uttrykkes bare orfan-genene under spesifikke omstendigheter og stress (12). Over 7.000 tilpasningsdyktige gener, som var unike for østers, ble nylig identifisert uten evolusjonær forklaring (13). Samme tilfelle for et stort antall miljømessig tilpasningsdyktige orfan-gener, som er blitt identifisert for sebrafisk (ulke andre stråle-finnede fisker), og en stor mengde sosiale insekter (14,15).

Bilde 5. De har også organ-gener (sebrafisk)

Mislykkede forsøk på forklaring: De Novo gen-syntese

Det spesielle ved orfan-gener er basert på det fakutm at de dukket plutselig opp (uten forløpere), og ikke har lignende motparter i andre genom. Evolusjonister benekter begrepet konstruert design i biologiske systemer. Derfor må de finne en begrunnelse for hvordan slike smart designede DNA-sekvenser, tilfeldig ble dannet i meget nær evolusjonær tid..

Bilde 6. 'Det er lov å forsøke': de-novo gen-syntese

Det som foreløbig er dukket opp, er en forestilling som kalles 'de novo gene synthesis' ('gen syntese på ny'). Det skal visstnok skje ved tilfeldige mutasjonsdannelser, av fullt fungerende gener av ikke-kodende DNA, som skjer meget hurtig. Siden 'evolusjon må være sant, så må de ha oppstått fra ikke-kodende DNA, for hvor ellers skulle de stamme fra.' {evolusjon i hullene - oversetters tilføyelse.} Selv om det er skrevet ulike forskningsartikler som tilsynelatende beviser 'gen syntese på ny', så er de i virkeligheten eksempler på en sirkulær slutning (tautologi): 'gen syntese på ny' må være sant, siden orfan-gener eksisterer, og grunnen til orfan-gener må være 'gen syntese på ny'..

Konklusjon: orfan-gener fremviser intelligent skapelse

Takket være moderne genetikk, har forskere klart å avdekke en forbløffende kategori gener: 'taksonomisk begrensede gener' (orfan-gener). Disse genene er identifisert i mennesket, og knyttet til funksjoner over hele kroppen. Det spesielle ved dem, er at de plutselig dukker opp, uten noen form for forløpere i aper eller noe annet dyr. De passer ikke det evolusjonære paradigmet. De er ofte knyttet til miljømessig tilpasning. Når forskere analyserer tilsynelatende dupliserte gener hos mennesker og aper, så er det i de fleste tilfeller utstrakte forskjeller mellom antall kopier, gen-lokasjoner og sekvenser genomene i mellom(17-18).

Bilde 7. Menneskelig genom -i seg selv et bevis

Utvalg av stoff og bilder ved Asbjørn E. Lund