Haeckels fostre
Darwin anså embryologien (læren om fosterutvikling) som det viktigste støttepunkt for sin teori. Når han skulle lage utkast til diverse dyreserier, har han i store trekk satt lit til embryologiske karakteristika. 'Det forekommer meg,' skrev han i Artenes Opprinnelse, 'at de viktigste kjennsgjerningene i embryologien (og ingen andre kommer på høyde med dem i betydning), kan forklares ut fra prinsippet om variasjoner i mange etterkommere fra en eller annen urstamfar'. Men da Darwin selv ikke var embryolog, var han helt avhengig av andres innsats på området. En av dem var den tyske professor Ernst Haeckel. Darwin skrev om ham at professor Haeckel bragte sin store viten og sine mange evner i anvendelse, med hensyn til noe han kaller fyliogenese (alle levende veseners avstamningslinjer).
Ja, Haeckel tegnet mange illustrasjoner. Den mest berømte er den med de tidlige virveldyrfostre. I følge Haeckels tegning er fostrene praktisk talt identiske på tidligste stadier, men blir så bemerkelsesverdig forskjellige etterhvert som de utvikler seg. 'Således er det sannsynlig, ut fra det vi vet om fostre hos pattedyr, fugler, fisk og krypdyr at disse dyr er modifiserte etterkommere fra en eller annen ur-stamfar', skrev Darwin. I sin bok 'The Descent of Man' utvidet Darwin sin deduksjon til også å gjelde mennesket.
Haeckels fostre synes bringe tilveie så sterke argumenter for Darwins teori at stort sett hver eneste moderne lærebok som behandler evolusjon, bruker en av de mange tegninger av dem. Men biologer har i over hundre år visst at Haeckel forfalsket sine tegninger. For det første ligner ikke virveldyrfostre hverandre så mye på noe tidspunkt som Haeckels tegninger viser. For det andre er det stadium som Haeckel kaller det første, faktisk halvveis i fosterutviklingen. Før de likheter han overdrev likhetene mellom, finnes tidligere utviklingstrekk med slående forskjeller. Darwins aller viktigste enkeltargument er et klassisk eksempel på fordreining av fakta for å få dem til å passe inn i en teori.
Før utgivelsen av 'Artenes Opprinnelse', var Europas viktigste embryolog ikke Ernst Haeckel, men Karl Ernst von Baer (1792-1876). Von Baer var utdannet innenfor fysikk og biologi. Han utgav sitt første verk om embryologi i midten av 1830-årene. Dette verket inneholdt fire generaliseringer, som skulle vise seg viktig for kommende debatter om evolusjon.
Von Baers første to generaliseringer skulle motbevise 'preformasjon', den gamle teori at fosteret er en miniatyrvoksen. Hvis preformasjonsteorien var sann, skulle hvert foster fra begynnelsen vise samme distinkte voksentrekk som arten de tilhørte. Von Baer poengterte imidlertid at 'de mer generelle trekk hos en stor del av dyrene kommer til syne tidligere i deres fostre enn de mer spesifikke trekk'.
De neste to generaliseringer skulle gå mot 'loven om parallellisme' som ble satt fram samtidig med at Von Baer levde. I følge den evolusjonære parallellismen gjennomgår de høyere organismers fostre de lavere organismers former i løpet av deres utvikling. Men von Baer uttalte: "En høyere forms foster ligner ikke på noe tidspunkt noen annen form, kun dens foster."
Til tross for at von Baers generaliseringer ble kalt lover, var de faktisk sammendrag av empiriske observasjoner. De skulle vise at to andre 'lover', om preformasjon og parallellismen ikke passet inn i forskningsmaterialet og burde forlates. Von Baer understreket den nøyaktige observasjons viktighet. Det var denne innstillingen som førte til hans oppdagelse av de bittesmå eggceller som pattedyr har. Det var hans vesentligste bidrag til vitenskapelig berømmelse.
Selv om von Baer aksepterte muligheten av begrensede forandringer av lavere nivåers arter, så han ikke noe som helst vitnesbyrd om de storstilte forandringene Darwin påsto fant sted. For eks. trodde ikke von Baer at de ulike klasser virveldyr, som fisk, padder, krypdyr og pattedyr skulle nedstamme fra en felles stamfar. I følge vitenskapshistoriker Timothy Lenoir fryktet von Baer at darwinister allerede hadde 
akseptert den darwinistiske utviklings-hypotese som sann, endog før de i det hele var begynt å forske på fostre. Allikevel endte Darwin med å bruke von Baer som kilde til sitt 'viktigste enkeltargument' for sin evolusjonsteori.
Darwin har tilsynelatende aldri lest von Baer som skrev på tysk. De første to utgavene av 'Artenes Opprinnelse' bringer et von Baer sitat oversatt av Thomas Henry Huxley, men som Darwin feilaktig tilskrev Lois Agassiz. Først fra 3.utgave nevner han von Baer. Darwin skriver: 'Normalt er det slik at fostre som stammer fra de mest forskjellige arter, men tilhører samme klasse, er meget like. Men når de er ferdig utviklet, er de høyst ulike. Et bevis på dette faktum finnes ikke bedre enn i von Baers redegjørelse om at 'fostrene hos pattedyr, fugler, .. og slanger..på et tidlig tidspunkt i høy grad ligner hverandre..
Faktum er imidlertid at von Baer visste at fostre aldri ser ut som andre arters voksen-individer. Og han så ikke noe belegg for Darwins teori om at de ulike virveldyrklasser har samme stamfar. Von Baers to siste generaliseringer (lover) tok nettopp avstand fra at fosterutviklingen hvordan stamfaren til gruppa har sett ut. Selv om Darwin siterer von Baer som kilden til sitt argument fra embryologien, fordreier Darwin argumentet på avgjørende punkt for at det skal passe med sin teori. I det som vitenskapshistorikeren Fredrick Churchill kaller 'en de store ironiske ting ved det nittende århundres biologi,' ble von Baers synspunkt blandet sammen med og siden omdannet til en evolusjonær utgave av 'loven om parallellisme'. Naturalisten Fritz Müller bidro til dette, men det ble Müllers elev, Ernst Haeckel som gjorde forvirringen komplett.
Haeckels 'biogenetiske lov'
Haeckel oppfant ordet ontogenese for det enkelte individs embryonale utvikling, samt fylogenese for artens evolusjonære historie. Han holdt på at fostre 'rekapitulerer' deres evolusjonære historie å 'gjenoppføre' sine forfedres utviklingshistorie, samtidig med at de gjennomgår biogenesen. Når nye trekk dukker opp i evolusjonen forestilte han seg at nye ledd i kjeden heftes på i enden av denne. Denne 'påheftingsprosessen kaller Stephen Jay Gould for 'endepunkts-addisjon'. Haeckel kalte dette 'den biogenetiske lov' og oppsummerte den til flg. berømte setning: 'Ontogenesen rekapitulerer fylogenesen' (rekapitulasjonsteorien).
I motsetning til von Baers lov er Haeckels biogenetiske lov utledet av evolusjonsteori, snarere enn av empiri og fakta. Den britiske zoolog Adam Sedwick skrev i 1909 at 'rekapitulasjonsteorien er opprinnelig en deduksjon av evolusjonsteorien, og den er stadig kun en deduksjon.' Ti år senere erkjente den amerikanske embryolog Frank Lillie likedan at 'rekapitulasjonsteorien snarere er en logisk konsekvens av evolusjonsteorien enn en empirisk følgeslutning'.
Haeckels biogenetiske lov hadde stor oppslutning før og etter år 1900, men så mistet den oppslutning i 1920 årene. Stephen Jay Gould mener at 'den biogenetiske lov først falt i unåde da den ble umoderne'. Vitenskapshistorikeren Nikolas Rasmussen er enig: 'Alt det forskningsmateriale som skal til for å forkaste den biogenetiske lov har vært til stede fra den første dag loven ble akseptert'. Det var helt åpenbart at en ikke gikk vekk fra den fordi nye oppdagelser motsatt den, men at den med ett ble 'umoderne'.
Til tross for at rekapitulasjonsteorien 'gikk av moten', forsøkte enkelte forskere (bl. a. Lillie) holde deler av den i live av 'tilpasnings grunner' i forhold til evolusjonsteorien. Men i 1922 ble den holdt for å være 'demonstrativt utroverdig' av den britiske embryolog Walter Garstang. Det var fordi 'de ontogenetiske trekk ikke bar på et eneste vitnesbyrd om de fullvoksne trekk som hører avstamningen til'. Garstang hadde ingen tillit til Haeckels hypotese om at nyutviklede trekk hekter seg som nye ledd på kjeden i fosterutviklins-prosessen: 'En hytte blir ikke et hus bare fordi en setter på en ekstra etasje ovenpå. Et hus representerer en høyere posisjon innen for boligutvikling, men det krever samtidig at hele bygningen bygges om.' (NB: dette må tolkes ut fra 1922 da hytter framdeles var hytter.)
Garstang visste altså at 'den biogenetiske lov' ikke passer med forskningsmaterialet. Men på grunn av deres tro på darwinistisk evolusjon, var de overbevist om at en eller annen form for rekapitulasjon måtte være sann. Embryologen Gavin de Beer ga i årene 1940 til 1958 ut tre utgaver av en bok om embryologi og evolusjon, der han kritiserer Haeckels 'biogenetiske lov'. Her sier han bl.a.: 'Med andre ord utviser de tidlige utviklingsstadier avgjørende forskjeller (hos ulike arter-min tilføyelse)..og det i motsetning til Darwins tro på at de er meget like. De Beer konkluderte med at rekapitulasjon er en mental tvangstrøye, som har motarbeidet og forsinket utviklingen i embryologi'.
I diskusjoner om utvikling og evolusjon dukker to synspunkter til stadighet opp. Begge finnes i Darwins 'Artenes opprinnelse':
1. De tidligste fosterstadier ligner hverandre mer enn de senere.
2. Fostre gjennomløper deres forfedres fullvoksne former under deres utvikling. Med Darwins ord: "For mange dyrs vedkommende viser foster- og larvestadiet oss mer eller mindre hvordan stamfaren til hele gruppen har sett ut som voksen'.
Det første synspunktet stammer opprinnelig fra von Baer, men han ville ikke ha utvidet det til klassenivå. Moderne darwinister kaller det ofte von Baers rekapitulasjon, selv om dette logisk er å sml. med 'Kopernikansk geosentrisme' eller 'darwinstisk kreasjonisme'. Det andre synspunkt er Haeckels biogenetiske lov og kalles derfor Haeckels rekapitulasjon. Begge deler er feilaktige empirisk sett. Likevel er de dukket opp som fugl Fønix av den empiriske avkreftelses-asken. Som vi skal se i det flg. illustreres begge med samme forfalskede tegninger.
Haeckels fostertegninger
Haeckels fostertegninger ligner hverandre mye på 'tidligste stadium'. Faktisk ligner de hverandre for mye. Historikeren Jane Oppenheimer sier at "det som han så, og som burde vært satt under en mer nøyaktig observasjon, har kunstneren Haeckel endret på.' Wilhelm His og mange andre anklaget ham mer enn én gang, og ofte med rette, for vitenskapelig fusk.
I noen tilfeller brukte Haeckel samme tresnitt når han skulle trykke fostre som forestilte å komme fra ulike dyreklasser. Andre ganger pyntet han på sine tegninger, så fostrene kom til å ligne mer enn de gjorde i virkeligheten. Beskyldninger om fusk forfulgte ham i rikt mål resten av livet. Uansett om det var bedrag med fullt overlegg eller ikke, så har han gjort selektive utvalg: Han har kun tatt med de fostre som passer best inn i hans teori. Han har kun tatt med fem av syv virveldyrklasser (utelatt fisk uten kjevebein og bruskfisk). For det andre har han brukt salamander som representant for paddene, framfor et frø. De ser nemlig helt annerledes ut. For det tredje kommer halvdelen av hans fostre fra pattedyr og kun fra én orden (de placentale pattedyr). De andre pattedyrordener (kloakkdyr og pungdyr) har han elegant sprunget over. Han la altså ut et tendensiøst test-materiale.
Men selv de fostre han har valgt ut, er forvansket for å kunne passe inn i hans teori. Den britiske embryolog Michael Richardson har i 1995 konstatert at : "Disse berømte bilder er upresise og gir et villedende bilde av fosterutviklingen. I 1997 la et ekspertpanel bestående av Richardson og et internasjonalt forskerteam Haeckels fostertegninger med fotografier av de riktige fostre fra alle syv klasser av virveldyr. Ut fra disse kan en tydelig se at Haeckels fostertegninger fortegner virkeligheten.
På tross av at Haeckels fostertegninger i øverste rekke viser noenlunde samme antall 'urvirvler/somitter' i hver klasse, så varierer antallet mellom 11 til over 60 hos de ulike fostre. Haeckels fostertegninger portretter alle virveldyr til å være i samme størrelse, mens de varierer fra mindre enn 1 millimeter til nesten 10. Stephen Jay Gould påpeker i Natural History (mars 2000) at Haeckel "overdrev lighetene med idealisering og utelatelse. Hans tegninger kan karakteriseres som utelatelser og direkte forfalskninger". Nevnte Richardson konkluderer med: "Det later til at vi kan stå overfor et av biologiens aller største flop-numre".
Haeckels fostertegninger er falske i en enda mer grunnleggende forstand. Darwin dro sin slutning (på sitt viktigste enkeltargument) ut fra at det er på de tidligste fosterstadier fostrene ligner hverandre mest. Men Haeckels fostertegninger utelater de tidligste stadier fullstendig! I stedet begynner han halvveis inne i utviklingen. De tidligere stadier er nemlig meget ulike!
Virveldyrs tidligste stadier er ikke sammenlignbare
Når et dyre-egg befruktes gjennomgår det først en såkalt kløvning, hvor det deler seg i hundre eller tusen-talls av separate celler, uten at volumet av cellemassen blir særlig større. Ved slutten av kløvningen begynner cellene å omorganisere seg i en prosess som kalles gastrulasjon. Gastrulasjon består i høyere grad enn kløvningen for dyrets generelle kroppsstruktur (f.eks. insekter eller virveldyr..) og for dannelse av fundamentale vevs- og organ-typer. En britisk embryolog skrev: "Det er ikke fødsel eller bryllup.. som er ditt livs viktigste begivenhet, men gastrulasjon.".
Likevel er det først etter kløvning og gastrulasjonsdannelse at fostrene når det Haeckels fostertegninger kaller 'det første stadium'. Hvis det er sant som Haeckel og Darwin hevdet at virveldyr ligner hverandre mest på tidligste stadier, skulle de altså ligne mest på kløvnings og gastrulasjonstidspunktet. Imidlertid avslører 
et hurtig blikk på de fem klasser (benfisk, padder, krypdyr, fugler og pattedyr) at dette ikke er tilfelle.
Forskjellen blant de fem klasser er åpenbar, selv i befruktede egg. Egg av zebrafisk og frø måler omtrent en millimeter i diameter, mens skilpadde-og kylling- som skiver på 3-4 mm. Et menneskeegg måler bare 1/10 mm i diameter (øverste rekke). I frø penetrerer celledelingen egge-plommen, med pattedyr foregår det helt annerledes. Der står et av de neste kløvningsnivåer vinkelrett på det andre (annen rekke ovenfra). I de fire andre klasser resulterer fortsatt kløvning i en fast oppbygning, mens hos pattedyr lager fostrene en slags 'pærevelving'.
I tredje rekke ovenfra ser vi at hos zebrafisk-fostre danner cellene et stort 'lokk'. I frøfostre danner cellene en bolt med hulrom; i skilpadde og kyllingfostre danner cellene en tynn to-lags skive oppå plommen. Mens i menneskefostre danner de en skive inne i en 'bolt' (tredje rekke ovenfra). Cellebevegelsene i de fem klasser er ytterst ulike: I zebrafisk kravler cellene ned på yttersiden av eggeplommen; i frø beveger de seg som et sammenhengende lag gjennom en pore inn i det ytre hulrom; og i skillpadder, kyllinger og mennesker strømmer de gjennom en fure inn til fosterskivens hule indre (fjerde rekke ovenfra)
Det vi observerer er altså at eggene i de fem klasser starter vidt forskjellig. At kløvningsmønstrene i fire av fem klasser viser noen generelle likheter, men at pattedyrmønsteret avviker radikalt. På gastrulastadiet er fisk ulik en padde, som begge er ytterst ulik de andre, mens det er noen generelle likheter de andre tre i mellom. Uansett hvilket mønster en ser for seg i fosterutviklingen, er det ikke et der de tidligste stadier ligner hverandre mest.
Tidlige fostres ulikheter er velkjente
Biologer har i over 100 år kjent til tidlige virveldyr-fostres ulikheter. Embryologen Adam Sedgwick understreket i 1894 at 'von Baers lov' om tidligere likheter ..ikke stemmer overens med det en kan slå fast om fosterutviklingen. Sedgwick sammenlignet fosteret av en liten hai med det til en høne og slo fast: 'Det finnes intet utviklingsstadium, hvorpå en så lett som ingenting kan se forskjell på dem med det blotte øye'.. 'Hvis von Baers lov skal gi mening, må den forutsette at dyr så nærbeslektet som høns og ender, ikke er til å skjelne fra hverandre på de tidligste stadier.. Ikke desto mindre kan jeg se forskjell på et høne og ande-embryo fra dag to" I følge Sedgwick kan "en art skjelnes fra alle de andre fra fosterutviklingens første stadier og hele veien opp."
Nåtidens embryologer bekrefter dette. I 1997 bemerket Erich Blechschmidt: "De tidligste stadier i menneskets fosterutvikling atskiller seg fra alle andre arters." Og i 1987 rapporterte Richard Elingson at frø, høns og mus er "vesensforskjellige når det gjelder fundamentale egenskaper som egg-størrelse, befruktningsmekanismer, kløvningsmønstre og [gastrukulære] bevegelser".
Etter å ha utviklet seg i ulike retninger på tidligere stadier, blir virveldyrfostre overraskende nok litt mer like hverandre ca. halvveis i deres utvikling. Det er dette midtveis-stadium Haeckel anvendte som sitt 'første' stadium i sine tegninger. Skjønt han overdrev disse likhetene vidt og bredt, er det likevel -i hvert for amatører -visse likheter til stede. Klassiske embryologer kaller dette for 'halestadiet. Mennesker fødes med en forlengelse av ryggvirvelen (vertebrae).
Dette kalles typisk nok 'halevirvel'. Grunnen til at noen i eksepsjonelle tilfelle, fødes med en liten utvekst kan skyldes en genetisk feil (mutasjon?) eller et utviklingsproblem. At det i noen tilfelle kan vokse ut i nakken, kan tyde på det. Et mindre problem, som kan fjernes ved operasjon i hvert tilfelle.
I 1976 kalte William Ballard det 'faryngula' på grunn av de 'kammer/poser' som opptrer parvis på begge sider av spiserøret. I følge Richardson er det viktig at hos virveldyr utvikler de (i det skjulte) kroppsstrukturens legemstrekk over en lang rekke stadier, ikke bare på ett som noen hevder. For amatører synes det likevel tilsynelatende som utviklingsforløpet av fostre har form av et 'utviklingstimeglass' (fig.5.4) Han bemerker at von Baers lov gir en ufullstendig beskrivelse. Han beskjeftiger seg faktisk kun med den siste halvdel av ontogenesen(det enkelte individs embryoiske utvikling).
Et paradoks for darwinistisk utviklingsteori
Hvis det er slik at von Baers lov kun gjelder for siste halvdel av ontogenesen, har Darwin mistet sitt aller viktigste enkeltargument for sin idé om nedstamning med tilpasning. I følge Darwin var det fostrenes likheter på deres tidligste stadier som skulle vise den felles avstamning. Det faktiske mønster: 'først ulikhet -så mere likheter- så mer ulikheter igjen', forekommer temmelig uventet i forbindelse med darwinistisk evolusjon. Så i stedet for å støtte Darwins teori, utgjør det embryologiske forskningsmateriale et paradoks for den.
I det senere har embryologer forsøkt tilpasse dette til darwinistisk teori, ved å snakke om 'stor frihet i variasjonen i starten når det skal dannes nye utviklingsmønstre og livshistorier..' Uansett hvor
mye vekt slike 'fortellinger' skal tillegges, står det fast at de baserer seg på en formodning om darwinistisk evolusjon. Så 'vender man rundt på tallerkenen' og fortolker embryologiens forskningsmateriale ut fra dette. Det blir jo det motsatte av å basere evolusjonsteorien på forskningsresultater. Hvis man gjør det, vil man formodentlig komme til at de ulike virveldyrklasser ikke har en felles stamfar. For naturalistisk darwinisme, blir dette uspiselig. En blir nødt til å gjenfortolke resultatene for å få dem til å passe inn i teorien.
I det 19.århundre kritiserte von Baer darwinistene for overhodet ikke ha undersøkt fostrene. Det er ikke så mye annerledes i dag. Det virker likegyldig for mange hvor mye embryologien er i uoverensstemmelse med evolusjonsteorien. For teorien må en åpenbart ikke sette spørsmålstegn ved. Til tross for bevislig falske tegninger og at Haeckels biogenetiske lov gjentatte ganger er tilbakevist, fortsetter de å dukke opp igjen og igjen.
Lærebøker i biologi fortsetter å bringe Haeckels falsknerier til torvs. Og Haeckels biogenetiske lov: 'Ontogenesen rekapitulerer fylogenesen' (rekapitulasjonsteorien), framsettes i stadig nye versjoner. Vi tar ikke med alle de bøker det er snakk om her, men som følge av denne hyppige feilen gjentar vi de alvorligste problemene ved den:
1: Haeckels tegninger tar utelukkende med de klasser og ordener som passer best med hans teori.
2. Tegningene forvansker/tillemper de fostre de påstår å vise -og mest alvorlig:
3. De utelater fullstendig de stadier der virveldyrfostre er ytterst forskjellige!
Er et menneskefoster likt fisk?
Det er ikke bare i lærebøkene at foto av fostre forleder leseren til å tro på rekapitulasjon. Et eks. er i november utgaven av Life (1996). Den inneholder foto av et menneske, en ape, en lemur, en gris og en kylling -alle på fosterstadiet. Biolog Kenneth Miller (Brown University) avviser rekapitulasjonsteorien, som et eks. på at 'skinnet kan bedra selv en dyktig forsker'. Likevel beskriver Miller hvordan mennesket kan utvikle ..noe som i høy grad ligner gjeller. Men det kommer an på øynene som ser. Om en tolker bildene inn i Haeckels biogenetiske lov, så kan en komme til slikt resultat. Om en ikke gjør det, kan en komme til et helt annet.
'Gjeller' er ikke gjeller.
Halvveis i fosterutviklingen har alle virveldyrfostre en rekke folder i området ved halsen (pharynx). Foldenes utadvendte deler kalles svelg-buer eller kammer (fra dansk). Disse svelg-foldene er ikke gjeller. De er ikke engang gjeller på fisker, som utvikler dem senere. Hos krypdyr, fugler og pattedyr utvikler de seg til å bli helt andre strukturer, slik som det indre øret og skjoldbruskkjertler. Den tilsynelatende likheten skyldes noen overfladiske furer i halsregionen. I følge den britiske embryologen Lewis Wolpert er 'denne likheten illusorisk. Den ligner alene de strukturer en fisk har på fosterstadiet, som gir opphav til gjeller'.
Eneste måte å kunne tale om gjellelignende strukturer hos menneskefostre, er ved å lese evolusjon inn i fosterutviklingen. Men har en gjort det, kan en ikke så bruke fosterutvikling til å bekrefte evolusjonsteorien. Det er et typisk sirkelargument, som også benyttes angående homologi til felles opphav. Tross forsikringer om at ingen lenger tror på rekapitulasjons-teorien, gjør folk det likevel. At gjeller ikke hører med til fosterstrukturen, ikke engang hos fisk, er ukjent for mange. I stedet får en ofte høre: 'se hvor lik de er på fosterstadiet'. At en 'ser' gjeller på fosterstadiet, er imidlertid å lese en struktur inn i fosteret.
Når lærebokforfattere konfronteres med Haeckels falskneri for 100 år siden, kan en fortsatt oppnå å høre at en 'ikke visste om det'. F.eks. Douglas Futuyma (Evolutionary Biology 1998). Først etter å ha forhørt seg hos en utviklingsbiologi, hadde han fått kjennskap til Richardson og hans arbeid. Etter å ha lovet moderere dette i neste utgave, kommer han like fullt med påstanden om at fostrene er ganske like hverandre, bl.a. fordi de har gjeller! Noen biologer innrømmer at de har vært klar over dette i mer enn 20 år, men like fullt holdt stilt med det (eks: Stephen Jay Gould). Han har på sin side anklaget lærebokforfattere for å over-popularisere og nyhetsmediene for å skape sensasjon om stoffet. En kan lure på hvor tregt den selvkorrigerende effekten virker innenfor evolusjonsteorien. I flere tilfeller har det vært 'kreasjonister' som har kommet inn og påpekt feil (bl.a. Michael Behe).Slike fortielser/fordreininger har Gould selv kalt et 'akademisk sidestykke til mord'. Etter 100-års søvn burde være på tide å våkne opp!
Bilde: Våkn opp Tornerose
Nedskrevet og lagt inn i .htm-format ved Asbjørn E. Lund