Informasjon og felles avstamning

(oversatt fra 'The Evolution Revolution' Kap. 1-slutten -av Dr. Lee M. Spetner, Jerusalem, Israel, Juni 2014.)

Neo-darwinister påstår at de har lykkes å vise at felles avstamning er et faktum. Men for å etablere dette, er det nødvendig å etablere en teori som kan framvise hvordan informasjon i dagens komplekse livsformer kan ha utviklet seg fra en primitiv celle, som kunne ha utviklet seg fra uorganisk materie. Vi skal se litt på denne påståtte suksessen, ved deres 'faktum'. Neo-darwinister hevder f. eks. at fugler oppsto fra ikke-fugler (Lewontin, 1981) og mennesker fra ape-liknende forfedre (Gould, 1981). Evolusjonsteorien skal forklare hvordan dette 'faktum' oppsto. I virkeligheten er ikke deres teori en teori i streng vitenskapelig forstand, og deres faktum er ikke noe faktum. Er det virkelig et faktum at en ape-lignende skapning ga fødsel til en litt mindre ape-lignende skapning, osv, inntil en av etterkommerne ga fødsel til en som vi ville betrakte som et ferdig menneske? Et fossilt funn er et faktum, men en hypotetisk kjede av begivenheter som ikke kan dokumenteres, kan ikke på fornuftig vis kalles et faktum.

Bilde 1. Hva fikk livet til å oppstå i ulike former?

Det er ikke et faktum, lik at et eple faller mot jorda når det faller. Heller ikke et faktum saom at et magnetfelt forårsaker et strømstøt i en strømførende ledning. Om det i det hele er noe faktum, så er det et faktum av historisk art. Det beste som kan hevdes, for neo-darwinister, er at det er indirekte bevis i fossil-historien. Men for at indirekte bevis skal støtte et krav, må det være en teori som forbinder påstanden til bevis. Tilfeldige begivenheter, genetiske mutasjoner, sies å ha resultert i sekvensen av fødsler til mer og mer mennesklignende aper. I dette tilfellet må det være en sannsynlighetsberegning som viser at det er rimelig sannsynlig at det skal ha skjedd. Eksistensen av fossile 'mellomformer' er ikke tvingende bevis for at et individ ga opphav til et annet, som var litt mer menneskelikt. Molekylære bevis er enda mindre overbevisende som bevis for at de to har en felles stamfar. Om felles avstamning var tilfelle, ville alle organismer i hovedsak framvise samme DNA, men logikken virker ikke andre veien.

Bilde 2. Kreftfremkallende gen-mutasjon

For at teorien skal kunne hektes på indirekte bevis for slutningen om felles avstamning, så må teoren gjøre rede for oppbygningen av biologisk informasjon og kompleksistet, som er tilstede i alt liv i dag. Spesielt må den gjøre rede for hvordan informasjonen i de formodede encellede organismer, som skal ha utviklet seg til f.eks. den menneskelige hjerne, som er det mest komplekse objekt i universet (Steen, 2007). Det er nødvendig for darwinister å vise hvordan evolusjonsteorien kan bevirke dette, og det har de ikke gjort. De har bare gitt noen vage indikasjoner på hvordan enkelte evolusjonære endringer KAN ha inntruffet. Disse scenariene kommer til kort i forhold til hva som trengs for at en teori skal etablere den ikke-intuitive påstanden om felles avstamning.

I hjertet av prosessen beskrevet av evolusjonsteorien, er tilfeldige endringer i arvelig informasjon. Det er mest snakk om DNA. Men darwinister påstår ofte at evolusjon ikke er tilfeldig. De hevder at selvom teorien postulerer tilfeldige mutasjoner, så virker prosessen med naturlig seleksjon som et filter, som velger ut de beste av disse tilfeldige endringene. Således produseres en sekvens av mer og mer tilpassede former, fra et hav av tilfeldige alternativer. Slik en prosedyre påstår de kan bygge opp kompleksiteten i alt levende, ved å selektere fra tilfeldig genererte uvanligheter (novelty). Men formodninger alene kan ikke etablere en teori. Det nye er bare knyttet opp til tilfeldige genetiske endringer. Tilfeldige mutasjoner er fundamentale i neo-darwinistisk teori, den moderne forfining av Darwins arbeid.

Bilde 3. Naturlig seleksjon -kan ikke ordne alt

Grunnen til at tilfeldige endringer er valgt som mekanisme, er vel at det ikke er noen kjent deterministisk prosess, hvorved informasjonen kunne bygges opp. Det ville f.eks. ha vært om kjemien i nukleotidene forårsaket at noen bindinger hadde større tiltrekning til hverandre (affinitet) enn andre. Siden ingen slik kjemisk tiltrekning er dokumentert, enn si at det teoretisk mulig , så har omtalt metode med tilfeldige genetiske endringer fulgt av naturlig seleksjon blitt valgt til metoden som skal bygge informasjon og kompleksitet.

Tilfeldigheter ligger tett opp til prosessen med naturlig seleksjon. Ikke bare fordi mutasjoner hovedsaklig er styrt av tilfeldigheter, men også fordi døden velger individer rimelig tilfeldig, enten de er tilpasset eller ikke. {Eks. om en hai stuper inn i en fiskestim, så er det rimelig tilfeldig hvilke fisker som blir spist og ikke -oversetters anmerkning} Wolfgang Pauli (Pauli eksklusjonsprinsipp), som vant Nobelprisen i fysikk (1945) og som er betraktet som en av de største fysikerne i det 20. århundre, protesterte mot evolusjonsteorien fordi de nødvendige sannsynlighetsberegningene ikke var gjennomført. Han skrev om evolusjonsteorien: "Som fysiker vil jeg uttrykke noen kritiske tvil om at denne modellen så langt ikke er utsatt for noen positive sannsynlighets-analyser. En slik analyse skulle bestå av en sammenligning av tidsrammen i evolusjonsteorien med faktisk empirisk tidsramme. Det måtte vises på bakgrunn av modellen at faktiske eksisterende tilpasninger har en tilstrekkelig sjanse til å inntreffe innen empirisk kjente tidsrammer. En slik analyse har imidlertid ikke vært utført (Pauli, 1954).

Bilde 4. Slik oppfatter noen evolusjonsteorien

Av nyere dato har Thomas Nagel, en filosofiprofessor ved New-York universitet uttrykt samme type betenkeligheter. "..i lang tid har jeg funnet den materialistiske beretningen om hvordan vi og våre med-organismer ble til, vanskelig å tro, inkludert standardversjonen av hvordan evolusjonære prosesser virker. Det som mangler, etter min mening, er at fortellingen har en sannsynlighet for å være sann, som er ikke-neglisjerbar." Uten at slike beregninger kan godtgjøre det, så eksisterer ingen (tilfredsstillende) evolusjonsteori (Nagel, 2012). Uten at en signifikant sannsynlighet kan påvises, så er ikke evolusjonsteorien mer enn en samling av historier.

Newtons gravitasjonsteori er en lov som følger et gitt mønster. Han kunne beregne, ut fra sin lov, banene de himmelske legemene fulgte, og vise ved observasjoner at de (i all hovedsak) stemte. Samsvar mellom observasjoner og beregninger var bevis for at teorien var korrekt. Når det gjelder evolusjonsteorien, så har sannsynlighetsberegninger som har vært utført, vist avskrekkende små sannsynligheter (Eden, 1967; Spetner, 1997) Darwinister vil fortelle at de har utført sannsynlighetsberegninger, men det går på hvordan mutasjoner gjennomtrenger en populasjon. De har ikke adressert emnet med sannsynligheter for tilpassede mutasjoner. De har ikke vist at det er sannsynlig at en tilpasset mutasjon vil inntreffe. Og de har så visst ikke vist hvordan det kan skje igjen og igjen, og at det hver gang forbedrer tilpasningen inntil store komplekser har blitt bygd opp. Det er slike beregninger som må til for å etablere teorien, og darwinister har ikke utført dem.

Bilde 5. Newtons gravitasjonslov

Vi skal her vise at det ikke er noe tvingende bevis for det såkalte faktum for evolusjon. I fortiden da forfatteren viste hva var galt, så ble han kritisert for ikke å ha forelått en erstattende naturalistisk teori som imøtekom hans innvending og likevel være i stand til å gjøre rede for opphavet og utvikling av livet. Men han har likevel fastholdt at om en teori ikke kan gjøre rede for fakta, så må den forkastes selv om det ikke finnes noen erstatningsteori. Om det beste en kan oppnå ikke er noe godt, så skulle en ikke akspetere det. Å si at vi må akseptere neo-darwinsk teori fordi det er den beste vi har, er ikke et gyldig argument i dens favør. De filosofiske konsekvensene ved å akseptere NDT (Neo-Darwinsk-Teori) er for omfattende og viktige, enn å betrakte noe mindre enn en skikkelig teori. Det er godt at rettsvesentet ikke vanligvis opererer slik.

Når tilhengere av evolusjonsteorien må medgi at 'det er svakheter', så blir man kontret med: 'har du noe bedre å foreslå?' Å henføre til noen form for intelligens, er ikke tillatt i denne sammenheng, selv om det tillates i en rekke vitenskaper etter hvert. Om en ikke kan komme opp med noen bedre forklaring, så vinner i følge evolusjonister deres teori. Men den er spekket med nihilistiske konsekvenser, og er ikke tilstrekkelig godtgjort, så hvorfor skulle den aksepteres? Darwinister mener felles avstamning er så godt dokumentert som noen vitenskapelig teori, men vi skal se at det ikke er tilfelle. Akkurat som ved abiogenese (livets opprinnelse), er problemet ved felles avstamning å vise hvordan informasjon kunne bygges opp til dagens nivå av spesifisert (forordnende) kompleks informasjon i levende liv.

Bilde 6. Få evolusjonister følger 'mesterens' eksempel.

Hvilken suksess er oppnådd ved teorien om felles avstamning? Darwinister hevder suksess ved å være i stand til å forklare mange aspekter ved levende organismer i termer av evolusjon og felles avstaming. Men disse forklaringene hviler på usannsynlige forutsetninger. De forutsetter at når det er behov for en tilpasning i populasjonen, så er en passelig mutasjon tilgjengelig. Når det har skjedd endringer, så har man forutsatt at en passsende mutasjon inntreffer, uavhengig av behovet for tilpasning, slik at naturlig seleksjon kan virke på den. Men det er verken teoretisk eller empirisk grunnlag for en slik forutsetning. De framhever ( som nevnt) også fossilregisteret og molekylære data til støtte for sin overbevisning.

Computer simuleringer av evolusjonære prosesser har blitt utviklet for å hevde at evolusjon fungerer. Dawkins har prøvd å vise rask evolusjon, men har benyttet en form for målstyring/feilavvik, for å oppnå dette. {Ved å involvere programmering og 'engineering' i simuleringer om livets opphav og utvikling, har en nettopp innført det en ikke ønsket snakke om: intelligente agenter -oversetters kommentar.} Av nyere dato, har T. Schneider (Schneider , 2000) skrevet et program 'ev', der han hevder: "motsatt det sannsynlighetsargumenter av Spetner viser (1997, 1964), så viser 'ev' programmet at biologisk informasjon målt som Shannon-informasjon, raskt kan dukke opp i genetiske kontrollsystemer i forbindelse med replikasjon, mutasjon og seleksjon." Men Schneider benytter urealistiske forutsetninger. Hans simuleringer feiler ved at de krever så høy mutasjonsrate for informasjonsoppbygning, at populasjonen ville drive en populasjon til å dø ut i det virkelige liv.

Bilde 7. Populasjoner kan gå til grunne..

Under spesielle forhold, så kan en tilstrekkelig høy mutasjonsrate sammen med seleksjon, bygge informasjon. Et eks. er dannelse av antistoffer i virveldyrs immun-system (8). Men disse mutasjoner er av somatisk type, som innebærer at de ikke dukker opp i forplantningen. Dermed utsettes det ikke for seleksjon. Under spesielle forhold kan mutasjonsrate være så høy som 1 promille pr. base pr. generasjon (McKean et al. 1984), som er 1 million gang høyere enn gjennomsnittlig mutasjonsrate i befolkningen. Men det gjelder bare beta-lymfocyter og bare spesielt begrenset sted i genomet, når det er under angrep av giftige stoffer. En høy mutasjonsrate kan også gjelde dubletter og tripletter, noe som gjør seleksjon mulig. Men som nevnt ville populasjonen dø ut, om slike høye mutasjonsrater skulle inntreffe i kjønnscellene i stedet for beta-lymfocytene, ville arten dø ut.

Framsatt av Lee M. Spetner, Jerusalem, Israel, Juni 2014.