Kommentar til boka 'Evolusjon eller Kristen tro' -ja takk begge deler

(Henvisninger til boka står i " ")

Kap. 6.II. Hvordan forstå arvesynd hvis vi er blitt til ved evolusjon?

I boka hevdes det "I noen kristne tradisjoner er det en klassisk tanke at vi alle er født med arvesynd." Ja, blant annet i de største kirkesamfunn i Norge, som er lutherske. Selv om MF nå 'bare' er 'Det teologiske' og ikke 'Det luthersk, teologiske' menighetsfakultet, så kommer kommer det en feiring om ett år, da man kan få møte Luthers tanker i bekjennelsesskriftene. For øvrig synes det som et tankekors at kirkesamfunn uten 'arvesynd'-begrepet er de som best har holdt fast på en relativt strikt tolkning av skapelsesberetning, med tilhørende syndefallsberetning. Ja, det er riktig at ikke ord som 'syndefall' og 'arvesynd' -for øvrig heller ikke treenighet, står i Bibelen. Men den lutherske kirke har i ca 500 år ment at selve saken har vært der. Jeg kan være enig med Atle Ottesen Søvik (AOS) i at "meningen med arvesynd ikke er å skyve skylden over på uskyldige" og at "den er heller ikke å gjøre oss tunge til sinns med et dårlig menneskesyn." Merker meg forøvrig at her benyttes ordet hensikt, som ikke forekommer i neo-darwinistisk tenkning, med bare blinde, ikke-styrte årsaker. Spørsmålet er likevel hvor 'uskyldige' vi er, når det kommer til stykket, - kommer tilbake til det. I boka hevdes det videre "I stedet ønskes formidlet at vi alle stiller på like fot og ikke er født med den relasjon til Gud som er vårt endelige mål." I relasjon til Gud, så er forholdet ganske klart: Enten er vi Guds barn, og tilhører Ham (lenke), eller så er vi det ikke. Joh1v12: 'Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn'. Gud har ingen adoptivbarn, selv om noen kan tro de hører ham til, uten at Gud kjennes ved dem.

Når det hevdes at "vi ikke er født med den relasjon til Gud som er vårt endelige mål," så innebærer det ut fra nevnte to-deling, at vi ikke kan komme inn i Guds rike, slik vi er i oss selv. Dermed døpes da også barn i lutherske kirkesamfunn, bl.a. ut fra Jesu ord i Joh.3v3-5. Dette synes også å støttes av Paulus i 1 Kor15v45-50. Men når han sier: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet (v50), -så synes det å gå på den forgjengelige menneskerasen, av kjøtt og blod. Det har for ordens skyld ingenting med at det materielle er ondt i seg selv, slik en mente f.eks. i gnostisk dualisme. Om en skal holde seg til AOS tolkning av Rom.5v12b: ' Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet', så ville vel et nyfødt spebarn som ikke hadde rukket å gjøre noe, være kvalifisert for Guds rike? Når vi skal inn på tekst-lesning er det viktig på hvilken bakgrunn vi tolker teksten: 'Den kristne kirke kan ikke leve med en teologi som lar vår aktuelle kontekst som lesere overstyre den faktiske teksten.' Dette innebærer at teksten er vel så viktig som konteksten/sammenhengen, vi står i. Det er fortsatt slik som det står i: Ef2v20: 'Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen'. Samtidig gjelder 2 Pet1v20: 'Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd'.

I Rom.5v12 forekommer, på gresk, et uttrykk 'ef' ho', som bokstavelig betyr 'på hvem', ut fra sammenheng i v12: 'i hvem' -Adam. Meningen blir altså at 'i og med Adam syndet, syndet alle'. I boka hevdes (fotnote s. 173): at dette "i realiteten bør" .. "oversettes med 'fordi' eller 'i og med at' ". Konsekvensene av forskjellen mellom 'i hvem' eller 'fordi' alle syndet, blir nokså ulike. Temaet i Rom.5v12-21, er hvordan Gud, som ikke er bundet av tid og rom, ser på menneskeheten. Paulus oppsummerer slik i Rom5v18-19 'Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. 19 for likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet'. Her kommer parallellen mellom den 1. og 2. Adam (Kristus), klart til syne. Rettferdiggjørelse, er at Gud regner oss som rettferdige 'i Kristus'. Det mørke bakteppet, som vi ikke går og skryter av, men som likevel kan være nødvendig som bakgrunn, er at Gud så oss som mennesker av kjøtt og blod, på linje med Adam. Sml. 'i hvem alle syndet', slik den opprinnelige greske teksten sier.

I boka hevdes det videre "Det kan virke rart at mange kunne akseptere noe slikt før. Men det er lettere å forstå tanken om arvesynd og frelse fra dette gjennom dåpen, i en tid da man tenkte mindre på enkeltindivider i seg selv (slik vi gjør nå), enn som medlemmer i et større fellesskap." AOS forsøker i boka (s.173), men får ikke tak i poenget: "Prøver også vi å tenke i fellesskapskategorier, så fødes du inn i et fellesskap av syndere, der du selv kommer til å synde." Det kan skyldes at hans tolkning, synes mest preget av subjektiv forsoningslære, men synes å omtolke den objektive. Det har foregått en åndelig kamp, når det i en institusjon som utdanner prester for DnK, benektes ett av de første punktene i Bekjennelsesskriftene: Om arvesynden. Artikkel II i Den Augsburgske bekjennelse (lenke): Om arvesynden 'Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd…' AOS vedgår at vi blir født selvsentrerte, men: "så sier Luther noe som det er vanskeligere å være enig i, og som ikke har dekning i Bibelen. Han tenkte at barn fortjente fordømmelse fordi de var født med denne synden." Hans kritikk tar utgangspunkt i at synd er noe vi gjør. Men Gud ser dypere enn det, han vet hvordan vi er: Sal103v14: For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv. Sml. Jesu ord i Joh3v6: 'Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd', og nevnte, Joh3v5: Jesus svarte: 'Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike'. Etter dette synder vi fordi vi er syndere, det er ikke slik at vi blir syndere fordi vi synder.

Kap. 6.III. Gud som frelser hvis evolusjonslæren stemmer

Hvorfor døde Jesus på korset -på bakgrunn av hvem vi er..

Her nærmer vi oss det helt sentrale i kristendommen. I boka hevdes det "Hvis Gud faktisk finnes og har skapt ved evolusjon, gjør ikke det selve kjernen i kristen tro meningsløs?" Jo, langt på vei gjør den det, etter min mening. For som det sies i boka: "det er jo en klassisk kristen tanke at først var alt i verden uten død og lidelse. Så brøt mennesket med Gud, slik at synden og med den døden kom" Som nevnt annensteds (lenke) er mennesket den skyldige i klassisk kristen tankegang. Det syndefallet fikk ødeleggende konsekvenser for hele skaperverket. Skaperverket er ikke lenger velsignet, men forbannes: 1 Mos3v17: Og til mannen sa han: 'Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager'. Så handler resten av Bibelen om kampen mellom kvinnens ætt og den onde gudfiendtlige makten, representert ved slangen (lenke). Denne kampen føres gjennom hele Bibelen, fram til endetiden: Åp20v2: Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. Den endelige seier vinnes når: ' djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet' (Åp20v10).

"Men hvis evolusjonslæren har rett i at alt ikke var godt fra starten av, hvilken rolle har Jesu død på korset? Hvorfor døde og sto han opp igjen da? Hvis verken Adam har eksistert, eller det har vært noe syndefall, ble jo Jesus torturert og henrettet for en symbolsk synd ingen har begått." Det er i det minste godt det innrømmes i boka: "Det er ikke rart om det høres rart og umoralsk ut." Dessverre er det ikke bare rart og umoralsk, det innebærer også 'ett annet evangelium', etter min mening. Om en tar utgangspunkt i at Jesus er kommet som menneske, for at menneskene kunne komme til Gud ved evangeliet, så bør helst grunnlaget holde mål -både teologisk og fornuftsmessig. Hva er det som er grunnlaget for at Jesus kommer i dette evolusjonære scenariet: Det er at en ufullkommen skapelse gjør at mennesker ikke holder mål overfor Gud. Men da blir det ikke for menneskers skyld han kommer. For noen kan kanskje det virke befriende, men hvorfor trengte han inkarneres og komme til jorda, -som vi feirer jul til minne om, dersom grunnlaget for problemet ikke var menneskets? Om det selv var offer for en ufullkommen skapelse, hvilken sjanse hadde det da til å tilfredsstille en fullkommen Gud -bortsett fra at det ikke ville være fullkomment å overlate skapelsen til blinde, ikke-styrte krefter.

Dersom Gud, indirekte, var den ansvarlige for det onde ved en ufullkommen skapelse, kunne ikke forsoningen da ha skjedd i himmelen, og så bli åpenbart for mennesker senere-slik som skapelsen ble? Scenariet som i så fall kunne inntruffet, ville ha vært en bisarr handling der 'Guds Sønn må lide, fordi Gud Far hadde gjort en slurvete jobb med menneskets skapelse'. Det er her vi nærmer oss forhold i urkirken. Der hevdet gnostikerne at en ond, upersonlig demiurg hadde skapt materien, som mennesket er bygd opp av. Det innebar en form for fysisk dualisme, mens det i kristendommen er snakk om en åndelig (eskjatologisk) dualisme. Ef6v12: 'For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet'. For Gud er det faktisk viktigere hvem vi er enn hva vi gjør. Han vet vi er mennesker, som ikke har sjanse til å gjøre oss fortjent til frelse hos en hellig Gud. Gud vil ikke la noen, utenom de som er 'I Kristus', komme inn i himmelen (lenke). Det vil være som å slippe resistente bakterier inn i en skjermet sykehusavdeling. En ansvarlig Gud vil ikke kjøre en verdenssyklus til, på ett slikt grunnlag (Hebr10v12-14). I forhold til klassisk kristen forståelse: Dersom det hadde vært mulig for ett menneske å leve fullkomment i seg selv, så ville ikke Gud behøvd å sende Jesus: 'Jeg forkaster ikke Guds nåde. For hvis vi kan oppnå rettferdighet ved loven, da døde jo Kristus til ingen nytte' (Gal2v21). At mennesket falt i synd første gang, skjedde på bagrunn av at et fall i åndeverdenen hadde skjedd i forkant.

AOS påpeker at det eksistensielle aspektet: "vi alle trenger frelse og forsoning". Det er sant nok, men kristen lære gjelder ikke bare i forhold til enkeltindivider, men sier noe om arten mennesket, som ikke er relevant for evt. apelignende stamfedre: Mennesket synder fordi de er syndere, vi blir ikke syndere fordi vi synder. Dette er et viktig poeng, som Jesus underbygger: Luk11v13: 'Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Far i himmelen gi Den hellige ånd til dem som ber ham!' Om det er slik at vi er onde, etter klassisk kristen tanke, selv etter en 'svært god' skapelse (1.Mos1v31), så er det ingen grunn til at vi ikke skal være det etter en evt. 'skapelse' som ikke er god, men ufullkommen, ut fra blinde, ikke-styrte årsaker. Ansvaret for det onde må tillegges den som er ansvarlig for dette, og logisk sett skulle det i dette scenariet være: Gud? Derfor er det viktig at Gud får æren for en 'svært god skapelse' og at mennesket, ikke Gud, får skylden for lidelse og det onde som finnes i verden. 1 Joh1v5: 'Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham'.

AOS påpeker at det mest vanlige synet på forsoningen er at "Jesus døde for verdens synder. Det er ikke til hinder for at teologer fra første stund har tolket hendelsene noe ulikt." Jeg vil poengtere at det var menneskenes synd og skyld han sonet for: Jes53v11b: 'Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld'. Ved sin død på Golgata ble forsoningsverket fullendt. Joh19v30: Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: 'Det er fullbrakt!' Så bøyde han hodet og utåndet. Da ble gjelden menneskene hadde til Gud betalt. Ordet som benyttes for fullbragt, er: 'tetelestai'. Ordet som brukes for fullbrakt, heter på gresk 'tetelestai'. Det har sammenheng med ordet telos, for mål, og innebærer at målsettingen er oppfylt. Det ble brukt i samtiden om f.eks. en kunstner som sa at et verk var fullført (tetelestai). Det ble også skrevet på regninger som var betalt (gjelden er innfridd). Det er et meget komprimert uttrykk, og sammenfatter hele Guds frelsesplan fra før verden ble til, gjennom skapelse, syndefall, Guds paktsfolk i GT, Jesus Kristus (Messias) i NT, og sikter hen på at det skapte igjen er klart til å forenes med sin Skaper og opphavsmann (Fra Jesu 7 ord på korset; Oddvar Søvik).

Så kommer en innføring i ulike typer forsoningslære i boka: "Den klassiske forsoningslæren vektlegger Jesu død og oppstandelse, viser at vi kan seire over døden og få evig liv i en ny himmel og jord. .. Dette er en kamp-seier modell. Jesus kom som frigjører og vant den endelige seieren. Dette skjedde som Herrens lidende tjener. Ved å lide og dø for andre, seiret han over ondskapen og vi kan alle få del i hans seier, ved å tro at det han gjorde var tilstrekkelig".
Det er særlig i forholdt til den objektive forsoningslæren (fra Anselm av Canterbury, på 1000-tallet), at den evolusjonistiske fortolkningen ikke holder mål. I boka hevdes det: "Siden ingen av oss klarer å leve rett, er vi dømt til å leve atskilt fra Gud. Jesus tok ved sin lidelse og død stedfortredende på seg all skyld og lot seg straffe på vegne av oss alle. Som nevnt under forrige spørsmål (se over) krever ikke dette at vi forstår arvesynd som at jeg har skyld fordi andre har gjort noe galt. .. Vi har gamle Adams natur' der vi stadig snur ryggen til Gud, går våre egne veier og skader oss selv og andre."

Her refererer AOS til sin oppfatning av arvesynd, som mye synes grunnet i den subjektive forsoningslæren. Han omtaler det slik: "der vårt største problem er det moralske, ikke vår natur. Den subjektive forsoningslæren er en forbilde-modell. På samme måte som Jesus ofret seg for oss, er vi kalt til å dø og stå opp igjen med Kristus til et nytt liv der vi følger ham. Det handler om å elske (altså gjøre godt mot) vår neste, om å tilgi og tjene, selv om det kan bety at vi noen ganger må lide for det. Utfordringen er ikke at vi er som vi er, men at vi ikke lever som vi bør." I den siste setningen mener jeg det kan være grunn til å si 'ja takk, begge deler'. Det er ingen nødvendig motsetning mellom at 'vi er som vi er' og 'ikke lever som vi bør'. I tråd med en klassisk forståelse av den objektive forsoningslæren -se over, så er det en dyp sammenheng mellom dem. Det er greit nok i samtidens kontekst å peke på at menneskene, klart for alle, 'ikke lever som vi bør', og dermed kommer til kort overfor Gud. Men om mennesket ikke hadde vært disponert for det onde, etter Adams valg da han satte sitt skjønn over Guds ord, så kunne i prinsippet ett menneske ha klart å leve slik det burde, i hvert fall en kort stund. Men om da et lite barn, ble funnet rettferdig i Guds øyne, da var det jo mulig for mennesker å oppnå frelse på egen hånd, uten noen guddommelig frelser. I så fall mener jeg at nødvendigheten av Jesu komme ville bortfalt, da Gud ville holde på det kjæreste han hadde, sin egen Sønn, og først ville ofre han om ingen andre muligheter fantes. Så kommer en objektiv beskrivelse av den objektive forsoningsmodellen: " I den objektive forsoningsmodellen gjenopprettet Jesus forholdet vårt til Gud, objektivt. I stedet for å være Guds fiender som har snudd ryggen til Gud, har vi fått fred med Gud. Mens det før rådet frykt og mistillit, er det nå tillit (tro) og glede. Jeg kan kalle Gud for Far."

Så kommer et viktig utsagn: "Som nevnt over skal vi ikke ta noen grundig diskusjon av Jesu død på korset. Vi skal kun se om den står i noen motsetning til evolusjon. Det gjør den ikke, og vi skal kort si hvorfor." Når AOS kan hevde at Jesu korsdød ikke står i noen motsetning, særlig til objektiv forsoningslære, skyldes det at han i forkant har ryddet unna 'problemet' arvesynd, i forhold til denne læren (omtalt over). Jeg har prøvd å finne tilbake til opprinnelig betydning av dette, og mener at uttrykket den 2.Adam ikke bare er pedagogisk å forstå, men også er en frelseshistorisk gjengivelse. Poenget er som nevnt, at i den 2. Adam får vi tilgang til alt vi ikke kunne få, da vi bare var i den 1.Adams kjøtt og blod (Rom.5v19). Tilgangen til all Guds rikdom, skjer kun 'i Kristus', som fremstår som den som andre får liv gjennom (Rom5v21). Jeg tror at Gud kalte Paulus, også fordi han hadde en dyp forståelse av Skriften, og dermed ble den viktigste apostel som har levd i historien, selv om hans selvforståelse ikke tilsvarte dette. Det var ikke bare slik det hevdes i boka at: "Paulus bygger sin argumentasjon på øyenvitner og sitt eget møte med Jesus, ikke på noe som skjedde i en fjern fortid."

Videre står det: "Jesu ord og handlinger, hans død og oppstandelse, kan skape tillit til Guds løfter og inspirere oss til å elske vår neste. Og denne funksjonen kan det ha uavhengig av om alt var godt i starten eller ikke." Det er riktig nok at 'Jesu ord og handlinger, hans død og oppstandelse, kan skape tillit til Guds løfter'. Spørsmålet er heller, som vi har vært inne på over, hvorfor og om Jesus i det hele hadde behøvd å komme, dersom mennesket i seg selv verken var skyldig i lidelsen, eller evt. kunne ha klart å leve slik det skulle, uten Jesus komme.

Så kommer et dristig utsagn på 'Guds vegne': "Det er til og med mulig å argumentere for at skapelse ved evolusjon var uttrykk for Guds gode plan, fordi det vonde til syvende og siste mer enn oppveies av det gode." Problemet med det, er som nevnt at det synet stiller spørsmål ved Guds karakter, ved selv personlig å være ansvarlig for så mye ondt, så lenge. Det samsvarer som sagt ikke med en Bibelens Gud: "Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham" (1 Joh1v5b), og "Gud er kjærlighet" (1 Joh4v8b). Om en vurderer det evolusjonsteoretisk, så er ikke 'hensikt' et aktuelt ord der, selv om det av og til forsøkes smuglet inn, av f.eks. teistiske evolusjonister.

En gjenganger i boka er utsagn som dette: "Uten skaperverkets frihet ville færre gode ting kunne realiseres." Den 'skaperverkets frihet' som argumenteres for i boka, er ikke en frihet i eller til det gode, men i og til det onde. Klassisk kristendom opererer med menneskets fri vilje, som er nødvendig for at vi kan elske Gud av fri vilje, og tilstrekkelig for en svært god skapelse (1Mos1v31), utført av en hellig og allmektig Gud. De 'ekstra frihetsgradene' går som nevnt på bekostning av en god skapelse.

Det er sant nok som det hevdes at: "Når Bibelen forteller at vi er rettferdige, er det fordi vi har fått Jesu rettferdighet i gave. Frelsen handler om troen på Jesus, ikke på Adam." Dette høres fint og from ut, som nevnt ovenfor er det en tilregnet rettferdighet -gitt i gave av en rettferdig Gud (lenke). Ville det være rettferdig av en himmelsk Gud å la ett menneske-Jesus, lide for noe som Gud selv, i det minste indirekte, han selv var skyldig i? Selv om vinningen på sikt kunne bli større enn lidelsen, så var ikke mennesket å klandre for en ufullkommen skapelse. Da ville ikke Gud være helt atskilt fra det onde -hellig, om han benyttet blinde, ikke-styrte krefter, som alle; delvis med unntak av AOS-lenke , skjønner nødvendigvis måtte medføre mye lidelse grunnet utvikling gjennom død og kamp for tilværelsen. Da var ikke lenger det onde tilstede bare som en mulighet, som skyldtes menneskelig skyld, som i klassisk kristen forståelse av syndefallsberetningen, men som en sikker begivenhet, der Gud var den ansvarlige.

Og Jesus var rettferdig også før forsoningen, hvorfor skulle han komme som menneske, og dø for å gi rettferdigheten videre? Om mennesker som opprinnelig er skapt gode, ikke klarer å unngå å synde, etter syndefallet, så har heller ikke mennesker som ikke er skapt gode, noen sjanse til det. Dermed blir ikke det eksistensielle perspektivet, om å leve godt og rett nå, så relevant -om ingen har mulighet til det. På evolusjonsbakgrunn blir Jesu soningsverk, et 'annet evangelium' (lenke). Det skal vi som kjent vokte oss vel for å komme med. At blinde, ikke-styrte krefter påfører menneskeheten lidelse, likner på gnostikernes demiurg, noe som urkirken (lenke) erklærte som vranglære (mer her).

Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund