Et darwinistisk dilemma: reproduksjonsparadokset
Av Stephen J. Iacoboni, 8. februar 2024. Oversatt herfra

Grunnleggende for forståelsen av livet, er studiet av fysiologi. Fysiologi er den grenen av biologi som beskriver funksjonene til de forskjellige organene og vevene som gjør livet mulig. Alle de separate organsystemene utfører forskjellige funksjoner som er nødvendige for at livet skal eksistere, for eksempel respirasjon, sirkulasjon, fordøyelse, avgiftning, utskillelse, metabolisme, etc.
Uten alle systemene som fungerer konstant, konsekvent og effektivt, ville livet opphøre. Sammen er de nødvendige og tilstrekkelige til å opprettholde individets liv. Fordi livet handler om overlevelse, ikke sant? I følge Charles Darwin er organismene her, utelukkende på grunnlag av sin evne til overlevelse, med naturlig utvalg som eliminerer de som ikke kan vinne mot sine mer egnede -konkurrenter.

Et unikt organ-system
Og likevel ... forbausende nok, er det ett unikt organsystem som faktisk forringer sjansene for å overleve, til og med for de mest egnede individer. Et organsystem som gjør overlevelse mindre sannsynlig, endog til å grense mot alvorlig fare for individets liv. Biolog Jonathan McLatchie, som skrev her i morges -lenke, detaljerte en del av det. [Den artikkelen slutter for øvrig slik: Et utsøkt design

Som man kan se av den foregående diskusjonen, viser utviklingen av en eggcelle og dens aktivering, som respons på å møte en sædcelle, viser utsøkt design, og er avhengig av flere gjensidig avhengige prosesser, som alle trengs for vellykket reproduksjon. Når de vurderes i forbindelse med de utrolige ingeniørfunksjonene i sædcellen og sædvæsken (omtalt i tidligere artikler), ser det ut til å sette tesen om design, nesten bortenfor tvil.}

Det systemet er reproduksjons-systemet. For å overleve i naturen, må en organisme skaffe seg mat, spare energi, finne en trygg nisje og unngå byttedyr, skade eller uhell. Reproduksjon krever imidlertid at en organisme gir opp mat, bruker energi og gir avkall på sikkerhet, ved å delta i risikofylt atferd. Alle disse aktivitetene reduserer faktisk oddsen for individuell overlevelse.

Så Darwins teori om naturlig seleksjon handler egentlig ikke om overlevelse av den mest egnede, men overlevelse av de som er best på reproduksjon. Han karakteriserte dette som "reproduktivt utvalg." Men han refererte ikke til reproduksjonens farer i det hele tatt. Han refererte heller til evnen til konkur-rerende hanner til å skaffe seg et avlsprivilegium.

Men deri ligger et paradoks
Hvorfor skal en individuell organisme vie seg til noe annet enn seg selv? Hvis organismer egentlig bare er blindt genererte samlinger av molekyler, hvorfor ville disse "molekylære aggregatene" kamp for livet, endog mye mer enn det, risikere sitt eget liv for avkommet?
Som alltid vender det vedvarende svaret på slike spørsmål tilbake til formål. Som jeg har nevnt gjentatte ganger i tidligere innlegg her, om vitenskapen om formål, er livet i seg selv ingenting om ikke hensiktsstyrt -lenke.

Og denne hensiktsdrevne intensjonaliteten, som strekker seg helt opp fra DNA til cellen til organet til total kroppsfysiologi, kulminerer i den mest målrettede handlingen i hele livet, fornyelse ved reproduksjon. Fordi, med ordene til St. Thomas Aquinas, er "Alle ting ordnet i ledtog med sin hensikt."

Stephen J. Iacoboni
Stephen J. Iacoboni, MD, er en prisbelønnet kreftforsker og har vært utøver av medisinsk onkologi i førti år. I sitt personlige memoarThe Undying Soul, kroniserte han sin åndelige reise og tilbakvending til tro. I sin siste bok, Telos: The Scientific Basis for a Life of Purpose, tilbyr han en unik forsoning mellom tro og vitenskap.
Besøk ham gjerne på Stepheniacoboni.com.

Oversettelse, via google oversetter, og bilder ved Asbjørn E. Lund