Livets hemmelighet

(fra: Political Incorrect Guide to Darwinism and Intelligent Design Ch.9)

Oppsummering: Hemmeligheten ved DNA er at det bærer informasjon, lik et data-program, bare at det er mye mer avansert. Siden erfaring viser at intelligens er den eneste nåværende aktivt-virkende årsak til å frambringe informasjon, så kan vi slutte at intelligens er den beste forklaring på informasjon i DNA. Men det Foto-51er ikke ufarlig å offentliggjøre slikt som vitenskapelige påstander. Det har redaktør Richard Sternberg fått erfare.

Litt historikk

De som fikk æren for å avdekke DNA-strukturen, Watson og Crick, hadde tilbragt måneder ved å prøve å finne ut den molekylære strukturen til DNA. Ved et besøk i London fikk de tilgang til et bilde som satte dem på sporet. Det var et bilde tatt av Raymond Gosling fra et team under ledelse av Rosalind Franklin (Bilde-51 til venstre). Ut fra hva de så i dette bildet, kom de fram til strukturen på DNA-molekylet, i form av en dobbel spiraltrapp. Da de feiret begivenheten, sa de til omgivelsene: "Vi har oppdaget livets hemmelighet." Gjennombruddet ledet til flere oppdagelser som viste hvordan DNA koder for livets informasjon. Sekvensen i DNA-koden foreskriver proteinene, levende cellers 'byggeklosser', og gir oppskriften for kopiering og overføring til senere generasjoner. Det ga også grunnlaget til forestillingen om at mutasjoner frambringer endringer i genetisk informasjon, som råmaterialet for evolusjon.

I 1970 påsto den franske molekylærbiologen J. Monod at "med den nye forståelse av livets struktur og funksjon, og den tilfeldige naturen i mutasjoner, vist oss av molekylærbiologien, så er endelig mekanismen ved darwinismen etablert." Monod konkluderte: "Mennesket må forstå at det er et biprodukt av tilfeldighet." (2) Men Monod tok feil. Livets hemmelighet er ikke det fysiske DNA-molekylet, men informasjonen som det bærer.

DNA-molekylet

Levende celler inneholder flere typer av store organiske molekyler: DNA, RNA, lipider og komplekse karbohydrater. På 1920-tallet virket det som, ut fra Mendels genetikk, at det var kromosomene som var de mest sannsynlige bærere av gener. Kromosomene var kjent for hovedsaklig å bestå av DNA. Men DNA, trodde man, besto av enkle, repeterende sett av sine fire underenheter: A,T,C og G. De fleste biologer mente at proteiner var de eneste biologiske molekylene som var komplekse nok til å inneholde genetisk informasjon, samt at DNA bare forsynte strukturell støtte.

DNA-m-forklaring

Men i 1944 utførte forskere O. Avery, C. McLeod og M. McCarty eksperimenter som viste at DNA var bæreren av genetisk informasjon. I 1949 viste kjemikeren E. Chagraff at sammensetningen av DNA ikke er konstant, men varierer fra art til art. Riktignok er antall A-er like stort som antall T-er, samtidig som antall G-er tilsvarer antall C-er. I 1950 var det klart at Mendels gener besto av DNA, og Chagraffs forholdstall var viktige for Watson og Crick i å finne ut av dens struktur. Hver av de fire underenhetene til DNA, består av en identisk sukker-fosfat gruppe, som det er knyttet én av de fire bastene A,T,C eller G til. I det de støttet seg til Foto-51 av Rosalind Franklind, foreslo Watson og Crick en dobbel spindeltrapp med sukker-fosfat ryggraden utovervendt, og basene på innsiden. De oppdaget, ved hjelp av utklipp i papp, at A på den ene veggen naturlig ville passe sammen med T på den andre, på samme måte som C på en side ville passe sammen med G på den andre. Resultatet ble to komplementære par: Om sekvensen var T-T-G-T på ene siden, ville den på andre siden være: A-T-C-A. Båndene som holdt sammen A-T og hvert C-G par, var relativt svake, slik at hver av de to halvdelene kunne tjene som maler for en annen komplementær, halvdel. Til sammen ga dette to doble vindeltrapp-molekyler, med identiske sekvenser. Det angav kopieringsmåten for framtidige generasjoner.

DNA-Informasjonen

Vitenskapsfilosof St.C. Meyer peker på tre viktige egenskaper som setter det i stand til å bære informasjon: i) DNA-s underenheter (A,T,C og G) er lik et fire-bokstavs alfabet. I følge Meyer bærer de informasjon på samme måte som en meningsfull engelsk setning eller funksjonskode i et programmeringsspråk. ii) Et typisk gen består av flere hundre baser, så å få akkurat den sekvensen er svært usannsynlig. Om dette er sant for ett enkelt gen, er det enda mer for en celle. Estimat på minste antall gener som trengs i en levende celle, starter på 250. (5) Om en minimal celle tenger 250 gener, hver på flere hundre baser, så er basesekvensen så kompleks at universet ikke er gammelt nok til å ha blitt tilfeldig til.

iii) Informasjonen i DNA er spesifisert. En levende celle trenger ikke hvilken som helst DNA, men DNA som koder for funksjonelle proteiner. For å være det, må et protein ha en meget spesifikk sekvens. Fr. Crick skrev i 1958: "For hvert enkelt protein må aminosyrene være sammensatt i rett rekkefølge." Så både proteiner og DNA som koder for dem, er både komplekse og spesifikke. Crick skrev: "Med informasjon mener jeg den spesifikke sekvensen av aminosyrer i proteinet... [Og siden] endog i en liten encellet bakterie det sannsynlig finnes et tusen ulike proteiner, som hver av dem inneholder noen hundre aminosyrer, i sin egen rigide sekvens, så er mengden av arvelig informasjon i den cellen temmelig betydelig. (6) Dermed er det ikke atomene og molekylene i DNA som betyr noe, men måten de er arrangert i sekvens så de kan frakte informasjonen. Livets hemmelighet er informasjon. Men hvor kommer den fra?

Opprinnelsen til biologisk informasjon

Som ung geofysiker i 1980-årene, ble Meyer interessert i en radikalt ny idé, som dukket opp i epilogen til boka 'Mysteriet med livets opphav,' av Ch. Taxton, W.L.Bradley og R.L. Olsen. For å forklare informasjonsinneholdet i DNA, adopterte forfatterne 'uniformitetsprinsippet'. Det innebærer at den slags Info-smhårsaker som vi ser frambringe visse virkninger i dag, kan henføres til å ha produsert de samme virkninger tidligere. Vi observerer i nåtiden at intelligente årsaker, genererer informasjon. "Kan ikke da uniformitetsprinsippet benyttes?", spør forfatterne, "til å slutte at DNA hadde en intelligent årsak fra starten av?" (7) Meyer satset på å undersøke dette videre, og konkluderte fra sine studier at forfatterne hadde rett. Han observerte at forskere forklarte tidligere begivenheter ved å 'slutte til den beste forklaring.' Historiske vitenskaper knytter seg typisk til en appell ut fra uniformitetsprinsippet, til årsaker i nåtiden som bevirker disse årsakene. Siden vi kjenner til at intelligente agenter produserer informasjon i vår tid, og siden alle kjente naturlige prosesser ikke er bevist å kunne det; må vi kunne slutte at Intelligens er den beste forklaring til opprinnelsen til informasjon i cellene. Darwin vurderte etter samme prinsipp, da han foreslo naturlig utvalg som mekanisme for å ha frambragt livets nåværende sammensetning. Beviset han henførte til, var imidlertid hvordan oppdrett kunne bevirke mikro-evolusjon.

Selv om en ved Miller-Urey forsøket fikk til noen byggesteiner til DNA, RNA og proteiner kan under naturlige omstendigheter, så kan ikke disse utvikles uten en levende celle og intelligens. Sekvenser som bærer biologisk informasjon, er alltid enten med hensikt syntetisert av vitenskapsfolk eller kopiert fra eksisterende levende celler. Siden informasjon slik er nødvendig i nåtiden, er det fornuftig av historiske vitenskapsfolk å slutte at en intelligens handlet på en eller annen måte i fortiden, for å produsere de informasjonsrike sekvensene i levende celler.

Darwinister har reiste flere innvendinger mot Meyers argument. Først anklager de ham for å argumentere ut fra uvitenhet, som om han slutter til design når han ikke kjenner årsaken til noe. Meyer sier det er motsatt: "Slutning til den beste forklaring insisterer ikke på en forklaring, bare ut fra ufullstendigheten ved andre. I stedet sammenlignes forklarende kraft ved mange konkurrerende hypoteser. Hvilken av dem som best ville forklare ett relevant datasett." Meyer legger til: " Det er ikke korrekt at vi ikke vet hvor informasjon stammer fra. Vi vet at det stammer fra intelligente agenter." (9)

Biolog K.Miller ved Brown Universitet anklager Meyer for "intellektuell desperasjon" ved "å unngå å fortelle sine lesere ved eksperimenter som viser at meget enkle RNA sekvenser kan ..selv-replikere." Meyer svarer at det er Miller som unngår å fortelle folk hele historien knyttet til RNA-scenarioet. Å syntetisere RNA under forhold likt 'før-liv" forhold, har vist seg enten svært vanskelig eller umulig. Og RNA molekylene som Miller beskriver (som kan selv-replikere -oversetters merknad) allerede inneholder kompleks, spesifisert informasjon, hvis opphav en skulle forklare. Endog i kontrollerte laboratorie-omgivelser, har ikke RNA-forskning produsert noe i nærheten av den spesifiserte kompleksiteten til en levende celle." (12)

Fag-fellevurderte (peer-reviewed) publikasjoner

Når en artikkel blir framlagt for en vitenskaps-journal, så kan redaktøren velge direkte å akseptere eller avvise den. Den berømte artikkelen til Watson og Crick om strukturen ved DNA, ble akseptert av redaktøren til Nature uten videre gjennomsyn. Mer vanlig er det at en redaktør sender en artikkel til flere eksterne fagkonsulenter, som anbefaler overfor redaktøren hvorvidt arikkelen skulle bli akseptert som den er, må revideres eller avvises. I 2003 leverte St. C. Meyer en artikkel: "The Origin om Biological Information and the Higer Taxonomic Categories" for å bli fagfelle-vurdert hos 'Proceedings of the Biological Society of Washington'. Artikkelen ga omfattende referanser til den vitenskapelige Grunn til ulykkeliglitteraturen for å støtte Meyers argument at DNA bærer spesifisert, kompleks informasjon ikke kan produseres fra naturlige årsaker alene. Han konkluderte med at Intelligent design var årsaken til den enorme økning i biologisk informasjon som krevdes for å produsere de viktigste dyrenes kroppsformer i den kambriske eksplosjonen.

Meyer skrev: "Analyse av problemet med opprinnelsen til biologisk informasjon .. avslører en svakhet i forklaringskraften ved naturlig utvalg, som korresponderer nøyaktig med den evne intelligente agenter er kjent for å besitte. Intelligente agenter har mulighet til å se framover. Slike agenter kan velge funksjonelle mål, før de eksisterer." Intelligent design teoretikere "anbringer ikke et tilfeldig forklarings-element, umotivert av betraktning av bevisene. I stedet frembringer de et element som besitter nøyaktig de egenskapene og forklaringskraften, som fenomenet i betraktning krever." (13) Redaktøren til 'Proceedings of the Biological Society', Richar Sternberg var forsknings-partner ved Smithsonian Institute, og besatt to doktorgrader i evolusjonær biologi. Sternberg sendte Meyers artikkel til tre forskere til gjennomsyn, som alle tre var evolusjonære og/eller molekylær-biologer ved anerkjente forskningsinstitusjoner. Disse anbefalte at artikkelen kunne publiseres, men bare etter betydelige endringer. Meyer reviderte artikkelen i henhold til deres anbefalinger, og journalen publiserte den i Aug. 2004. I senere år har noen få Intelligent Design (ID)-vennlige artikler blitt publisert i fagfelle-vurderte vitenskapsjournaler. (15) Men før 2004 hadde ikke noen slike artikler som eksplisitt forsvarte ID blitt publisert. Men når Meyers artikkel ble publisert, brøt 'uværet løs'.

Catch-23

Vitenskapsjournaler publiserer regelmessig vitenskaps-journaler som angriper Intelligent Design (ID), mens de rutinemessig avviser artikler som forsvarer ID. darwinister har f.eks. kritisert M. Behe argumenter for ID i mange fagfelle-vurderte journaler. En redaktør skrev likefram til Behe at: " Som du, uten tvil, kjenner til, har vår journal støttet og demonstrert en sterk evolusjonær posisjon fra starten av, og mener at evolusjonære forklaringer på alle strukturer og fenomen ved livet er mulige og uungåelige. Ut fra dette kan ikke en posisjon som din .. høre hjemme i våre presentasjoner." (16)

Catch-22I J. Hellers klassiske novelle om 2.Verdens krig, 'Catch-22', kunne en flyver bli fritatt fra strid om han var blitt gal. Men en regel spesifiserte at han først måtte komme med en unnskyldning, og enhver som kom med en unnskyldning var åpenbart ikke gal. Dermed ble slike søknader alltid forkastet. Regelen som gjorde det umulig å bli unnskyldt fra strid, ble kalt "Catch-22." Darwinister benytter en tilsvarende regel. Den kan kalles "Catch-23" -for å ekskludere ID fra vitenskapen: ID er ikke vitenskapelig, så den kan ikke publiseres i fagfelle-vurderte journaler. Hvordan en vet at den ikke er vitenskapelig? Fordi den ikke er publisert i fagfelle-vurderte journaler. Catch-23!

Meyers artikkel i 2004 ødela for omtalte regel. Den alarmerte darwinister ved Smithsonian Institute, som sluttet rekkene med miltante pro-darwinister ved NCSE (National Center for Science Education) i å kontrollere skadene for deres sak. Det ble satt i gang en omfattende sverte-kampanje av redaktøren, som endte i rettssak. Enn videre ble det offentlig gransking, hvor det kom fram at Sternberg uforskyldt ble isolert og diskriminert. Disse ad-hominem angrepene sluttet ikke, selv om artikkelen ble publisert. Catch-23 blir ennå håndhevet av de fleste vitenskaps-journaler, og hvor den ikke blir det viser Sternberg saken at redaktøren får lide skikkelig for det.

 

 

Oversatt til .htm-format ved Asbjørn E. Lund

 

 

 

 

 



 

Omsatt til .htm-format ved Asbjørn E. Lund