Informasjon og felles avstamning

(oversatt fra 'The Evolution Revolution' Kap. 1-slutten -av Dr. Lee M. Spetner, Jerusalem, Israel, Juni 2014.)

Neo-darwinister påstår at de har lykkes å vise at felles avstamning er et faktum. Men for å etablere dette, er det nødvendig å etablere en teori som kan framvise hvordan informasjon i dagens komplekse livsformer kan ha utviklet seg fra en primitiv celle, som kunne ha utviklet seg fra uorganisk materie. Vi skal se litt på denne påståtte suksessen, ved deres 'faktum'. Neo-darwinister hevder f. eks. at fugler oppsto fra ikke-fugler (Lewontin, 1981) og mennesker fra ape-liknende forfedre (Gould, 1981). Evolusjonsteorien skal forklare hvordan dette 'faktum' oppsto. I virkeligheten er ikke deres teori en teori, og deres faktum er ikke noe faktum. Er det virkelig et faktum at en ape-lignende skapning ga fødsel til en litt mindre ape-lignende skapning, osv, inntil en av etterkommerne ga fødsel til en som vi ville betrakte som et ferdig menneske? Et fossilt funn er et faktum, men en hypotetisk kjede av begivenheter som ikke kan dokumenteres, kan ikke på fornuftig vis kalles et faktum.

Bilde 1. Manglende vilje hos aktuell kandidat som 'stamfar'

Det er ikke et faktum, lik at et eple faller mot jorda når det faller. Heller ikke et faktum som at et magnetfelt forårsaker et strømstøt i en strømførende ledning. Om det i det hele er noe faktum, så er det et faktum av historisk art. Det beste som kan hevdes, for neo-darwinister, er at det er indirekte bevis i fossil-historien. Men for at indirekte bevis skal støtte et krav, må det være en teori som forbinder påstanden til bevis. Tilfeldige begivenheter, genetiske mutasjoner, sies å ha resultert i sekvensen av fødsler til mer og mer menneskelignende aper. I dette tilfellet må det være en sannsynlighetsberegning som viser at det er rimelig sannsynlig at det skal ha skjedd. Eksistensen av fossile 'mellomformer' er ikke tvingende bevis for at et individ ga opphav til et annet, som var litt mer menneskelikt. Molekylære bevis er enda mindre overbevisende som bevis for at de to har en felles stamfar. Om felles avstamning var tilfelle, ville alle organismer i hovedsak framvise samme DNA, men logikken virker ikke andre veien.

Bilde 2. Kreftfremkallende gen-mutasjon (europeere)

For at teorien skal kunne hektes på indirekte bevis for slutningen om felles avstamning, så må teorien gjøre rede for oppbygningen av biologisk informasjon og kompleksitet, som er tilstede i alt liv i dag. Spesielt må den gjøre rede for hvordan informasjonen i de formodede encellede organismer, som skal ha utviklet seg til f.eks. den menneskelige hjerne, som er det mest komplekse objekt i universet (Steen, 2007). Det er nødvendig for darwinister å vise hvordan evolusjonsteorien kan bevirke dette, og det har de ikke gjort. De har bare gitt noen vage indikasjoner på hvordan enkelte evolusjonære endringer KAN ha inntruffet. Disse scenariene kommer til kort i forhold til hva som trengs for at en teori skal etablere den ikke-intuitive påstanden om felles avstamning.

I hjertet av prosessen beskrevet av evolusjonsteorien, er tilfeldige endringer i arvelig informasjon. Det er mest snakk om DNA. Men darwinister påstår ofte at evolusjon ikke er tilfeldig. De hevder at selv om teorien postulerer tilfeldige mutasjoner, så virker prosessen med naturlig seleksjon som et filter, som velger ut de beste av disse tilfeldige endringene. Således produseres en sekvens av mer og mer tilpassede former, fra et hav av tilfeldige alternativer. Slik en prosedyre påstår de kan bygge opp kompleksiteten i alt levende, ved å selektere fra tilfeldig genererte uvanligheter (novelty). Men formodninger alene kan ikke etablere en teori. Det nye er bare knyttet opp til tilfeldige genetiske endringer. Tilfeldige mutasjoner er fundamentale i neo-darwinistisk teori, den moderne forfining av Darwins arbeid.

Bilde 3. Naturlig seleksjon -kan ikke ordne alt

Grunnen til at tilfeldige endringer er valgt som mekanisme, er vel at det ikke er noen kjent deterministisk prosess, hvorved informasjonen kunne bygges opp. Det ville f.eks. ha vært om kjemien i nukleotidene forårsaket at noen bindinger hadde større tiltrekning til hverandre (affinitet) enn andre. Siden ingen slik kjemisk tiltrekning er dokumentert, enn si at det teoretisk mulig , så har omtalt metode med tilfeldige genetiske endringer fulgt av naturlig seleksjon blitt valgt til metoden som skal bygge informasjon og kompleksitet.

Tilfeldigheter ligger tett opp til prosessen med naturlig seleksjon. Ikke bare fordi mutasjoner hovedsaklig er styrt av tilfeldigheter, men også fordi døden velger individer rimelig tilfeldig, enten de er tilpasset eller ikke. {Eks. om en hai stuper inn i en fiskestim, så er det rimelig tilfeldig hvilke fisker som blir spist og ikke -oversetters anmerkning} Wolfgang Pauli (Pauli eksklusjonsprinsipp), som vant Nobelprisen i fysikk (1945) og som er betraktet som en av de største fysikerne i det 20. århundre, protesterte mot evolusjonsteorien fordi de nødvendige sannsynlighetsberegningene ikke var gjennomført. Han skrev om evolusjonsteorien: "Som fysiker vil jeg uttrykke noen kritiske tvil om at denne modellen så langt ikke er utsatt for noen positive sannsynlighets-analyser. En slik analyse skulle bestå av en sammenligning av tidsrammen i evolusjonsteorien med faktisk empirisk tidsramme. Det måtte vises på bakgrunn av modellen at faktiske eksisterende tilpasninger har en tilstrekkelig sjanse til å inntreffe innen empirisk kjente tidsrammer. En slik analyse har imidlertid ikke vært utført (Pauli, 1954).

Bilde 4. Slik oppfatter noen evolusjonsteorien

Av nyere dato har Thomas Nagel, en filosofiprofessor ved New-York universitet uttrykt samme type betenkeligheter. "..i lang tid har jeg funnet den materialistiske beretningen om hvordan vi og våre med-organismer ble til, vanskelig å tro, inkludert standardversjonen av hvordan evolusjonære prosesser virker. Det som mangler, etter min mening, er at fortellingen har en sannsynlighet for å være sann, som er ikke-neglisjerbar." Uten at slike beregninger kan godtgjøre det, så eksisterer ingen (tilfredsstillende) evolusjonsteori (Nagel, 2012). Uten at en signifikant sannsynlighet kan påvises, så er ikke evolusjonsteorien mer enn en samling av historier.

Newtons gravitasjonsteori er en lov som følger et gitt mønster. Han kunne beregne, ut fra sin lov, banene de himmelske legemene fulgte, og vise ved observasjoner at de (i all hovedsak) stemte. Samsvar mellom observasjoner og beregninger var bevis for at teorien var korrekt. Når det gjelder evolusjonsteorien, så har sannsynlighetsberegninger som har vært utført, vist avskrekkende små sannsynligheter (Eden, 1967; Spetner, 1997) Darwinister vil fortelle at de har utført sannsynlighetsberegninger, men det går på hvordan mutasjoner gjennomtrenger en populasjon. De har ikke adressert emnet med sannsynligheter for tilpassede mutasjoner. De har ikke vist at det er sannsynlig at en tilpasset mutasjon vil inntreffe. Og de har så visst ikke vist hvordan det kan skje igjen og igjen, og at det hver gang forbedrer tilpasningen inntil store komplekser har blitt bygd opp. Det er slike beregninger som må til for å etablere teorien, og darwinister har ikke utført dem.

Bilde 5. Newtons gravitasjonslov

Vi skal her vise at det ikke er noe tvingende bevis for det såkalte faktum for evolusjon. I fortiden da forfatteren viste hva var galt, så ble han kritisert for ikke å ha foreslått en erstattende naturalistisk teori som imøtekom hans innvending og likevel være i stand til å gjøre rede for opphavet og utvikling av livet. Men han har likevel fastholdt at om en teori ikke kan gjøre rede for fakta, så må den forkastes selv om det ikke finnes noen erstatningsteori. Om det beste en kan oppnå ikke er noe godt, så skulle en ikke akspetere det. Å si at vi må akseptere neo-darwinsk teori fordi det er den beste vi har, er ikke et gyldig argument i dens favør. De filosofiske konsekvensene ved å akseptere NDT (Neo-Darwinsk-Teori) er for omfattende og viktige, enn å betrakte noe mindre enn en skikkelig teori. Det er godt at rettsvesentet ikke vanligvis opererer slik.

Når tilhengere av evolusjonsteorien må medgi at 'det er svakheter', så blir man kontret med: 'har du noe bedre å foreslå?' Å henføre til noen form for intelligens, er ikke tillatt i denne sammenheng, selv om det tillates i en rekke vitenskaper etter hvert. Om en ikke kan komme opp med noen bedre forklaring, så vinner i følge evolusjonister deres teori. Men den er spekket med nihilistiske konsekvenser, og er ikke tilstrekkelig godtgjort, så hvorfor skulle den aksepteres? Darwinister mener felles avstamning er så godt dokumentert som noen vitenskapelig teori, men vi skal se at det ikke er tilfelle. Akkurat som ved abiogenese (livets opprinnelse), er problemet ved felles avstamning å vise hvordan informasjon kunne bygges opp til dagens nivå av spesifisert (forordnende) kompleks informasjon i levende liv.

Bilde 6. Få evolusjonister følger 'mesterens' eksempel.

Hvilken suksess er oppnådd ved teorien om felles avstamning? Darwinister hevder suksess ved å være i stand til å forklare mange aspekter ved levende organismer i termer av evolusjon og felles avstaming. Men disse forklaringene hviler på usannsynlige forutsetninger. De forutsetter at når det er behov for en tilpasning i populasjonen, så er en passelig mutasjon tilgjengelig. Når det har skjedd endringer, så har man forutsatt at en passsende mutasjon inntreffer, uavhengig av behovet for tilpasning, slik at naturlig seleksjon kan virke på den. Men det er verken teoretisk eller empirisk grunnlag for en slik forutsetning. De framhever (som nevnt) også fossilregisteret og molekylære data til støtte for sin overbevisning.

Computer simuleringer av evolusjonære prosesser har blitt utviklet for å hevde at evolusjon fungerer. Dawkins har prøvd å vise rask evolusjon, men har benyttet en form for målstyring/feilavvik, for å oppnå dette. {Ved å involvere programmering og 'engineering' i simuleringer om livets opphav og utvikling, har en nettopp innført det en ikke ønsket snakke om: intelligente agenter -oversetters kommentar.} Av nyere dato, har T. Schneider (Schneider , 2000) skrevet et program 'ev', der han hevder: "motsatt det sannsynlighetsargumenter av Spetner viser (1997, 1964), så viser 'ev' programmet at biologisk informasjon målt som Shannon-informasjon, raskt kan dukke opp i genetiske kontrollsystemer i forbindelse med replikasjon, mutasjon og seleksjon." Men Schneider benytter urealistiske forutsetninger. Hans simuleringer feiler ved at de krever så høy mutasjonsrate for informasjonsoppbygning, at populasjonen ville drive en populasjon til å dø ut i det virkelige liv.

Bilde 7. Populasjoner kan gå til grunne..

Under spesielle forhold, så kan en tilstrekkelig høy mutasjonsrate sammen med seleksjon, bygge informasjon. Et eks. er dannelse av antistoffer i virveldyrs immun-system (8). Men disse mutasjoner er av somatisk type, som innebærer at de ikke dukker opp i forplantningen. Dermed utsettes det ikke for seleksjon. Under spesielle forhold kan mutasjonsrate være så høy som 1 promille pr. base pr. generasjon (McKean et al. 1984), som er 1 million gang høyere enn gjennomsnittlig mutasjonsrate i befolkningen. Men det gjelder bare beta-lymfocyter og bare spesielt begrenset sted i genomet, når det er under angrep av giftige stoffer. En høy mutasjonsrate kan også gjelde dubletter og tripletter, noe som gjør seleksjon mulig. Men som nevnt: Om slike høye mutasjonsrater skulle inntreffe i kjønnscellene i stedet for beta-lymfocytene så ville arten dø ut.

Hva viser fossilene?

(utfyllende stoff fra brosjyren 'Livets opprinnelse')

Mange gir inntrykk av at fossilmaterialet støtter teorien om at livet har en felles opprinnelse. De påstår også at fordi livet bruker stort sett samme kode (DNA), må alt liv ha utviklet seg fra felles opphav. Men hva viser de siste 150 års oppdagelser? De siste årene har forskere kunnet sammenligne genetiske koder til mange ulike livsformer. De gikk ut fra at disse sammenligningene ville bekrefte Darwins antagelser om et mangegrenet 'livets tre'. Men det har ikke gått slik. I 1999 skrev biologen M.S.Gordon: " Det ser ut til at livet har hatt mange opprinnelser. Det universelle livets tre ser ikke ut til å ha hatt én enkelt rot." Videre sier han: "Den tradisjonelle versjonen om felles avstamning passer tydeligvis ikke på de rikene som nå er erkjent. Den passer sannsynligvis ikke på mange phyla, om i det hele tatt noen, og muligens heller ikke på mange klasser innen de ulike phyla." (29) 10 år senere skrev evolusjonsforskeren E. Bapteste i New Scientist: "Vi har overhodet ingen beviser for at treet er reelt." (30) I samme artikkel sto evolusjonsbiologen M.Rose sitert: "Livets tre er i ferd med å bli pent og pyntelig begravet, det vet vi alle. Noe som er mindre akseptert er at hele vårt grunnleggende syn på biologi trenger å bli endret." (31)

Bilde 8. Fossilfunn vs. Darwinistisk teori

Ekskurs om phylum: Den biologiske betegnelsen phylum (pl: phyla) som også kalles rekke (evt. avdeling/divisjon), brukes om en stor gruppe organismer som i hovedsak er bygd opp på samme måte. En måte vitenskapsfolk karakteriserer alt levende på er å bruke et sjurtrinns system, der hvert trinn er mer spesifikt enn det foregående. Den mest omfattende kategorien i det første trinnet, kalles rike. Så kommer kategoriene rekke, klasse, orden, familie, slekt og art. F.eks. blir hesten kalt Animalia (rike), Chordata(rekke) Mammalia(klasse), Perissodactyla (orden), Equidae (familie), Equus (slekt), caballus (art).

Mange vitenskapsfolk hevder at fossilene støtter oppfatningen at livsformene har en felles opprinnelse. De hevder f.eks. at fossilformene dokumenterer at fisk ble til amfibier og at krypdyr ble pattedyr ('The fish in you'). Men hva kan egentlig fossilene vise? Evolusjonisten og paleontologen D.M.Raup har sagt: "I stedet for å finne at livet har utviklet seg gradvis, har geologer på Darwins tid og vår egen funnet en ujevn, høyst rykkvis forekomst av arter. Det vis sia at arter kommer til syne svært plutselig og viser ingen eller små forandringer i løpet av tiden de forekommer i de fossilførende lagene, for deretter brått å forsvinne. Hensikten til Rose og Bapteste er å framheve at livets tre ikke støttes av bevismaterialet. De søker fortsatt andre forklaringer som dreier seg om evolusjon.

De aller fleste fossiler viser at ulike livsformer har vært stabile gjennom lange perioder. Fossilmaterialet viser ikke at de har utviklet seg fra én livsform til en annen. Unike kroppsbygninger dukker plutselig opp. Nye trekk kommer plutselig til syne. Flaggermus med ekkolokaliseringssystemer dukker f.eks. opp uten noen åpenbar forbindelse til noen primitiv stamfar. Det ser faktisk ut som halvparten av alle hovedgrupper av dyr er dukket opp i en relativt kort tidsperiode. Denne perioden kalles kambrium. Fordi mange nye og særegne former dukker opp da, kaller paleontologene det den kambriske evolusjon. Vi skal se litt på når den var og hvor lenge denne 'eksplosjonen' varte.
Om vi går ut fra at forskernes anslag er riktige: Tenk at tidslinjen for jordens historie er like lang som en fotballbane. Du vil da gå ca. 7/8 av lengden før du kommer til Cambrium. I løpet av en liten del av denne perioden kommer over halvparten av dyregruppene til syne i fossilførende lag. Faktisk kommer alle disse dyregruppene til syne i løpet av et stykke som er kortere enn en skrittlengde. Denne plutselig tilsynekomsten fikk f.eks. evolusjonsbiologen S.Newman til å nevne behovet for en ny evolusjonsteori som kunne forklare dette. Han sa: "Den darwinistiske mekanisme som er blitt brukt for å forklare all evolusjonær endring, tror jeg vil bli degradert til kanskje ikke engang å være den viktigste når det gjelde å forstå makroevolusjon -evolusjon i større forandringer i kroppsbygning." (33)

Bilde 9. Hva fikk livet til å oppstå i ulike former?

Å bevise at dyr er i slekt med hverandre via fossiler, er i prinsippet ikke mulig. Zoologen H.Gee sier: "Tidsintervallene mellom fossilene er så enorme at vi ikke kan si noe eksakt om deres mulige forbindelse med hverandre gjennom avstamning." (34) Biologen M.S.Gordon sier om de fossiler en har funnet at de bare utgjør et lite, muligens langt fra representativt utvalg blant det biologiske mangfoldet som fantes i disse gruppene i aktuelle perioder." Videre sier han: "Det er umulig å vite i hvilken grad, eller i det hele tatt om disse spesifikke organismene var relevante for senere utviklingsprosesser, eller hvordan de kan ha vært beslektet." (35)

I en artikkel i National Geographic i 2004, ble fossilmaterialet sammenlignet med en film om evolusjon der 999 pr 1000 bilder er klippet vekk. (36) Forestill deg at du fant 100 bilder fra en spillefilm som opprinnelig hadde hatt 100.000 bilder. Hvordan ville du påvist handlingsforløpet i filmen? Kanskje du hadde en oppgjort mening på forhånd, men hva om bare 5 av de 100 bildene kunne settes sammen slik at din oppfatning ble støttet, mens de 95 øvrige bilder fortalte en annen historie? Kan det være at du plasserte de 5 bildene i den rekkefølge fordi det passet med din teori. Da ville det være mer naturlig å la de andre 95 bildene påvirke din oppfatning.

I årevis valgte forskere å se bort fra at de aller fleste fossiler , de 95 bildene fra filmen, viste at arter forandret seg veldig lite over tid. Hva kan tausheten om slike forhold skyldes? Forfatter M.Morris hevder: "Paleontologer hadde tydelig antatt den etablerte ideen om gradvis evolusjonær forandring og hadde holdt fast ved den, selv da de oppdaget materiale som viste det motsatte. De hadde prøvd å tolke fossilmaterialet ut fra aksepterte ideer om evolusjon." (37) Kan det samme være grunnen til at evolusjonister i dag fortsetter å plassere fossiler i de grener og rekkefølger de gjør: At det stemmer med dagens etablerte ideer om evolusjon?

Bilde 10. Tvilsom felles avstamning

Henry Gee sier i 'In Search of Deet Time -Beyond the Fossil Record to a New History of Life': "Å ta en rekke fossiler og hevde at de representerer en avstamningslinje, er ikke å legge fra en vitenskapelig hypotese som kan etterprøves, men å komme med en påstand. Kanskje en underholdene fortelling, til og med lærerik, men ikke vitenskapelig." Genforskning viser at altså at livsformene ikke har én felles opprinnelse. Dessuten viser fossilførende lag at hovedrupper av dyr 'plutselig' dukker opp. Neo-darwinismen viser eksempler på evolusjon i aksjon, men ingen av dem kan begrunne felles avstamning. Vi vil komme tilbake til noen av de beste eksemplene, og vise at de ikke kan utvides til å gjelde felles avstamning. Lange kjeder av tilpasninger former kjeden til neo-darwinistisk evolusjonsteori. Det er en formodet fordel ved gen-duplisering at opprinnelig gen fortsetter å fungere, mens et duplisert gen fritt kan mutere (Zhang, 2003). Men i siste instans kommer nyhet bare fra mutasjoner. Darwinister formoder stilltiende at genetiske variasjoner er ubegrensede. Enten finnes den allerede i populasjonen, eller så er det tilgjengelig fra nåværende mutasjoner. De formoder at når en populasjon behøver en evolusjonær endring, så er en høvelig mutasjon tilgjengelig. Naturlig seleksjon vil virke på den, og populasjonen følgelig endre seg. Men slike formodninger trenger en begrunnelse. For å begrunne slike antagelser må en vise at det er tilstrekkelig antall mutasjoner som vil være tilpasningsdyktige i nåværende omgivelser. Neo-darwinister støtter seg til slike formodninger i historiene de forteller for å forklare tilsynekomsten av nye trekk som aldri tidligere har eksistert.

Eks. Speth et al (2007):".. bakterier har utviklet en myriade av.." i stedet for å skrive at ".. bakterier har en myriade av.." De vet ikke om bakteriene har utviklet noe, mer enn om de vet at det er skapt. Slike eks. er det stappfullt av, både om liv og livløs natur. F.eks. Canfield et al. (2010): "Atmosfæriske reaksjoner og sene geologiske prosesser kontrollerte jorda tidligste nitrogen syklus, og for ca. 2.7 milliarder år siden, utviklet en kjedet følge seg til å utforme nitrogen syklus med robuste, naturlig feedback og kontroller. Geologer vet ikke at 'det utviklet seg' slike, de tror på det neo-darwinister forteller dem. Tegn på dette er at ord som "formodentlig" og at de 'må ha utviklet seg' (Wright, 2000, s.294 og 295) benyttes.
Wright vet ikke om disse mekanismene har utviklet seg, ennå kaller hun dem 'imponerende' eksempler på evolusjon. I enhver annen fagdisiplin, ville slike utsagn bli avvist i en vitenskapelig journal, men det synes å være andre regler for evolusjon. En av de mer ekstreme ytringene ble skrevet av en briljant biolog, Fr. Jacob, som mottok Nobel-prisen i medisin i 1965. Han skrev: "Det som er klart, imidlertid, er at lik resten av vår kropp så er hjernen et produkt av naturlig seleksjon, det innebærer differensierende reproduksjon som akkumulerer over millioner av år, under press av ulike omgivelsesforhold. (Jacob, 1977, 1166).

Bilde 11. Et mesterverk av evolusjon?

Er det virkelig klart at naturlig seleksjon frambragte den menneskelige hjerne? Det er tvilsom om mannen bak påstandene kan gjøre rede for hvordan tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon kan ha produsert den menneskelige hjerne, det mest komplekse objekt i universet. Selvsagt har han ikke forklart hvordan dette kan ha skjedd. Like ille var en påstand i Nature, som kom med flg. underlige påstand: "ideen at det menneskelig sinn er produkt av evolusjon er ikke ateistisk teologi. Det er et urokkelig faktum (Nature, 2007). Men det er propaganda, ikke vitenskap.
Det er ingen rettferdiggjørelse for formodningen om at hvis en evne trentes, så ville den utvikles. Gyldigheten til formodningen krever at det er en fornuftig sannsynlighet for at en tilpasset mutasjon vil oppstå eller allerede er i organismen. Dette er aldri vist. Videre krever teorien ikke bare én, men lange sekvenser av dem. Uten at Darwinister kan vise at deres formodning er fornuftig, så har de ikke en virksom mekanisme. Og uten en virksom mekanisme så er det ikke grunnlag for teorien om felles avstamning.

Bilde 12. Menneskehjernen et produkt av evolusjon?

Etter oppdagelsen av DNA-strukturen i 1953 (Watson og Crick) og dens replikeringsmetode (Meselthon og Stahl, 1958) mente en å forstå måten mutasjoner forårsaket evolusjon (Anfinsen, 1959). Forståelsen av mutasjoner var at de var kopieringsfeil i replikasjons-prosessen (punkt-mutasjoner). Sannsynligheten for slike punktmutasjoner er ca. 7 milliard-deler eller sju på en milliard nukleotider (stigetrinn) pr. replikasjon (Drake, 1999). Hvor mange mulige punktmutasjoner, som ville være av selektiv nytte i spesielle omgivelser vet vi ikke. Vi vet faktisk om én eneste som kan bidra i retning av felles avstamning.
Darwinister påstår at evolusjon ikke er tilfeldig, fordi naturlig seleksjon filtrerer mutasjoner og de synes å mene at det må føre til oppbygging av informasjon. Men filtrering kan alene ikke danne informasjon. Det er bare mutasjoner som er den mulige kilde til informasjon. Enhver tilsynekomst av ny funksjonalitet, strukturer eller oppførsel krever oppbygning av arvelig informasjon. Det er nødvendig at neo-darwinister viser hvordan informasjon kan bygges opp via naturlige årsaker. Det finnes noen punktmutasjoner i genomet som er kjent å være av selektiv verdi. Men det er fordi de taper informasjon, slike som de som hindrer repressor-molekyler og fører til en ubegrenset protein-produksjon. Under spesielle forhold kan slikt være av selektiv verdi, men de fører ikke til økt informasjon i genomet og kan ikke bidra til felles avstamning.

Bilde 13. DNA-koden signaliserer liksom morse-koden

Hvor mye informasjon må bygges opp i felles avstamning? Om en tar utgangspunkt i de enkleste nåværende bakterier på ca. 1 million basepar (stigetrinn i DNA) og til menneskelig genom, som har ca. 3.2 milliarder slike, så trengs det altså drøyt 3 milliarder basepar. Videre måtte dette bygges opp via et spesifikt arrangement av punktmutasjoner, rekombinasjoner eller andre genetiske endringer på disse dupliserte genene. . Hver av disse endringene måtte være tilpasningsdyktige for å bli bevart ved seleksjon. Det er nødvendig at det vises hvordan det kan forekomme en slik sekvens av endringer. Dessuten må sannsynligheten for at så skal skje, være fornuftig. Dette er ikke vist av neo-darwinister og vil knapt bli det.

Videre er naturlig seleksjon en omskiftelig kraft. Organismer kan dø eller drepes av rovdyr, naturkatastofer ell.lign, uavhengig av hvor tilpasningsdyktige de er. Selv om det skulle oppstå mutasjoner som potensielt er tilpasningsdyktige, så er det høyst sannsynlig at de uansett vil forsvinne fra populasjonen (Fisher 1958). Nesten samtlige punktmutasjoner recessive (Orr, 1991), hvilket innebærer at de blir uten effekt på fenotypen, om ikke begge kopier av genet har den. (Seksuelt reproduserende organismer har sine kromosomer i par, hvor hver har fullt komplement av gener). De fleste mutasjoner er på kort sikt nøytrale, men på sikt kan mange bli skadelige. Ca. 11% av mutasjoner vil lede til død, om begge genkopier har den. Hvilke endringer via punktmutasjoner i pattedyrs genom -på ca. 3 milliarder basepar (stigetrinn), som vil være en fordel for dyret i en spesiell omgivelse er aldri blitt besvart.

Bilde 14. Seleksjonsintensitet avtar sterkt med antall genetisk variable

Puktmutasjoner er ikke eneste genetiske endring som kan inntreffe. I det siste halve århundret, er det funnet masse andre mer kompliserte genetiske rearrangeringer. I det neo-darwinister begynner å innse at punktmutasjoner ikke kan gjøre rede for felles avstamning, begynner noen å se etter hvorvidt mer komplekse genetiske reorganiseringer, hvorav noen vanligvis er ikke-tilfeldige, kan forårsake dette. Men oppdagelsen av at i hvert fall mer enn 80% av genomet har viktige funksjoner, er ny kunnskap som styrker ID. En bygger ikke lenger på evolusjonsteoriens formodning om at mer enn 80% av DNA var 'søppel DNA'.