Bevissthet

Kilde: Illustrert vitenskap nr. 2(?) 2017: Den gåtefulle hjernen; Bevissthet (s.18)

Hensikt: illustrerende, personlig-interesse

Bevisstheten bruker hele hjernen. Den har ikke et avgrenset bevissthetssenter. Bevissthet oppstår som følge av prosesser, særlig i storhjerne og hjernestamme.

Selv om mennesket alltid har vært fascinert av sin egen bevissthet, er det ikke så mye vi vet om den. Det er nødvendig med samspill mellom flere hjernesentre, for at den skal fungere.

Bevisstheten vår rommer et stadig skiftende innhold, som brukes til å erkjenne oss selv og omverdenen. For å oppnå denne erkjennelsen, kobler vi sanseinntrykk fra syn, hørsel og lukt sammen med hukommelse og erfaring.

Det foregår også en masse på det ubevisste plan, som ikke kommer til bevisst erkjennelse (underbevisstheten). Bevissthets-svekkelse fører til økt uoppmerksomhet og konsentrasjonsvansker. Hvis nivået faller ytterligere, ender man som bevisstløs.

To typer av bevissthet

Pyskologien skjelner mellom to typer av bevissthet: kjernebevissthet og utvidet bevissthet.

Kjernebevisstheten er den umiddlebare opplevelsen vi har av omgivelsene, og som gir oss følelse av å være til stede i nået. kjernebevissthet er til stede fra før fødselen. Den er aktiv unntatt når vi sover, er bevisstløse eller under narkose.

Den utvidede bevissthet er det som får oss til å reflektere over det som foregår. Den er ikke alltid nødvendig for å utføre daglige gjøremål, men dersom behov som krever tankevirksomhet oppstår. Den er avhengig av hukommelsen, og gjør oss i stand til å holde rede på fortid og fremtid. Den gir oss følelsen av at vi er samme person over tid, og er en viktig del av enkeltmenneskets selvstendighet. Dyr har ikke samme fornemmelse av fortid og fremtid. Mennesket er eneste individ med en klar oppfatning av sin egen historie.

Bevissthet og hukommelse

Ut fra en ren naturvitenskapelig synsvinkel, oppstår bevisstheten som aktivitet i hjernens nerveceller. Selv om de etter hvert vet mye om hvilke hjerneområder som er involvert i bevisstheten, er det fremdeles et mysterium hvordan elektrisk og kjemisk aktivitet i hjernecellene blir til bevisste opplevelser.

Bevissthet og hukommelse henger tett sammen. Det er derfor vi lærer av erfaringene våre. Når man skal lære noe nytt, er det viktig å holde det som skal læres i forgrunnen. I hjernestammen, som er ryggmargens forlengelse innenfor kraniet, fins det såkalte retikulære aktiveringssystemet. Det er en gruppe nerveceller, som øker våkenhet og oppmerksomhet. Formål: å holde oss våkne og aktivere tinning- (panne)lappene. Aktivitet i det retikulære aktiveringssystemet er en forutsetning for å være bevisst. Innholdet i bevisstheten derimot styres av pannelappene.

Eks. på funksjon i deler -'ovenfra og nedover':

Pannelappene spiller en viktig rolle for personligheten og selvbeherskelsen vår. De er nært forbundet med andre deler av hjernen og svært velutviklet - mye mer enn evt. stamfedre

Fremre insula aktiveres når vi ser bilder av oss selv, eller skal prøve å fortelle hvilke ord som passer på oss selv. Området har også som funksjon å bedømme hvilken informasjon som vedrører 'vårt eget jeg'.

Isselappene: bearbeider alle sanseinntrykk vi hele tiden utsettes for til en samlet kroppsopplevelse. Alvorlige skader kan gi en følelse av at kroppen ikke tilhører en selv. Isselappene er avgjørende for følelsesmessige reaksjoner på mennesker og situasjoner.

Den midtre sonen er kommandosentral for jeget vårt. Her samles informasjon om eget 'jeg', til et samlet helhetsbilde. Det er her de to pannelappene er forbundet, og om de kuttes over ved lobotomi -blir konsekvensen total apati (sml. 'rasehygiene-programmet').

Tinninglapper er det stedet følelsene vår blir bearbeidet. Tinninglapper henter og ordner informasjon fra omgivelsene. Evne til å sortere begreper i kategorier er plassert her.

Samlet og bilder ved Asbjørn E. Lund

Skrift på papir eller mønstre i hjernbarken, er eks. på hva filosofen Del Ratzsch omtaler som ‘counterflow’. Counterflow viser til ting i som går motsatt av hva en ser når naturen overlates til seg selv. Vi vet at fysiske og kjemiske lover ikke gir en forklaring på det ‘counterflow’ som ligger i hva noen har skrevet. Dermed avviser vi en rent naturalistisk forklaring og hevder eksistensen av en forfatter bakom informasjonen.

Det er vår viten om slike ‘unaturlige’ begivenheter som gjør at man bruker en forfatter som forklaring.

Tilsvarende er design beste opphav til informasjonen i DNA av flg. grunner:
i) Vår viten om den biologiske informasjons beskaffenhet
ii) Vår viten om at kompleks, spesifikk informasjon bare har intelligente kilder
iii) At tilfeldigheter og variasjon ikke alene kan danne denne form for informasjon i biologien

For mange kan det nok være verdensanskuelsen, ikke vitenskapssynet, som hindrer oppslutning om en slik tanke.