Zygotens utvikling: Utover DNA-molekylet
(Fra kap. 4 i Epigenetics and the Architect, av Tom Woodward og James P. Gills.)
Hvordan kan en enkelt befruktet eggcelle - en zygote - romme nok informasjon til å utvikle seg til alle de spesialiserte celletypene i en menneskekropp? Dette spørsmålet har lenge stått sentralt i biologisk forskning. For å forstå omfanget kan vi se på en menneskeskulder: Den består av hundrevis av milliarder celler organisert i intrikate nettverk av muskelfibre, nerver og skjelettstrukturer. Hver eneste komponent er nøyaktig tilpasset for at leddet skal fungere optimalt.
Hva er det som styrer denne presise celledifferensieringen og plasseringen? Svaret ligger i det epigenetiske systemet.
Epigenomet: Cellens dirigent
Etter hvert som fosteret utvikler seg, fungerer epigenomet som et overordnet kontrollsystem som ligger "oppå" genene. Det har tett kontakt med arvestoffet og bestemmer hvordan cellene skal bruke DNA-filene sine. Dette kontrollsystemet har vist seg å være langt mer komplekst enn først antatt, ettersom kroppen vår rommer over 200 ulike varianter av epigenomet - tilpasset de forskjellige celletypene.
Ifølge epigenetikkforsker Berkley Gryder blir tallet på unike epigenomer astronomisk - opptil flere tusen - dersom man tar med alle de ulike utviklingstrinnene i et foster. Da det store Human Genome Project kartla menneskets DNA, trengte de bare å forholde seg til ett genom. Et prosjekt for å kartlegge det menneskelige epigenomet (Human Epigenome Project) er derimot en langt mer formidabel oppgave. Forskere har likevel tatt utfordringen; gjennom initiativer som Epigenome Roadmap og ENCODE har man så langt kartlagt over 120 epigenetiske kart.
Kort sagt fungerer epigenomet som en portvakt som regulerer tilgangen til genene våre. Det blokkerer enkelte sekvenser, samtidig som det aktiverer de spesifikke genene en bestemt celletype har bruk for.
Bilder. Anbefalt bøker av Tom Woodward og James P. Gills:
Det biologiske orkesteret
Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Hvis en celle oppfører seg som en orkesterdirigent med et eget partitur, hvordan oppstår alle disse ulike epigenetiske variantene ut fra én enkelt celle?
Genetiske studier tyder på at det eksisterer en toveis kommunikasjon: DNA-et kan skrive om epigenomet når det er nødvendig, og det modifiserte epigenomet styrer deretter DNA-bruken i nye retninger etter hvert som nye celletyper dannes.
Zygotekoden og den tredimensjonale arkitekturen
Det som ofte utelates i tradisjonelle fremstillinger, er betydningen av zygotens fysiske oppbygning. Den tredimensjonale strukturen til den befruktede eggcellen er avgjørende for å bestemme artens overordnede kroppsplan. Hvert eneste molekyl og romlige struktur i zygoten påvirker organismens utvikling. Flere embryologer foreslår derfor at den presise molekylære arkitekturen i det encellede embryoet utgjør en overordnet biologisk masterkode: ifølge Wells (2006) finnes det en overordnet kode i zygotens arkitektur: zygotekoden.
Forskeren Jonathan Wells har argumentert for at DNA alene ikke er nok til å forklare hvordan celler organiserer seg i rommet. Hans eksperimenter med embryoer peker mot at det ligger avgjørende, ikke-genetisk informasjon (ontogenetisk informasjon) i selve zygotens struktur.
En reise inn i cellens indre
Hvis vi forestiller oss en reise inn i den befruktede eggcellen, blir kompleksiteten i dette mikroskopiske universet tydelig:
Sukkerkoden (Glykobiologi): På eggcellens overflate finner vi tette strukturer av ZP3-glykoproteiner (proteiner med påreiste sukkermolekyler). Disse fungerer som avanserte sensorer som styrer befruktningen slik at kun én sædcelle slipper inn. Disse forgrenede sukkertreene (glykaner) utgjør et eget informasjonssystem kalt sukkerkoden. Forskere som Hans-Joachim Gabius (kredit) har vist at denne koden har en informasjonstetthet som overgår både DNA og aminosyrer, og fungerer som et eget språk for kommunikasjon mellom celler.
Cellens korteks: Like under cellemembranen ligger korteks (bildet: kortikal granual), det ytterste laget av cytoplasmaet. Dette området er tettpakket med aktinfilamenter og motorproteiner. Mønstrene i korteks bærer på viktig informasjon som kan overføres direkte til datterceller, helt uavhengig av DNA-et.
Sentrosomet: Når sædcellens kjerne smelter sammen med eggcellens kjerne for å danne den nye cellekjernen, bidrar sædcellen også med et sentrosom. Uten denne strukturen, som fungerer som et anker for mikrotubuler, ville ikke zygoten kunnet utvikle seg videre.
Bilder. Sentromsom (til v) Sukkerkoden til høyre-3D-kode, mer komprimert enn DNA
Konklusjon
Utviklingen av et nytt liv er ikke bare et resultat av genetiske instruksjoner i DNA-molekylet. Den romlige plasseringen av milliarder av biologiske molekyler i zygoten, i samspill med epigenomet og sukkerkoden, utgjør et komplekst og tredimensjonalt informasjonssystem. Cellen bruker ikke bare den genetiske informasjonen til å produsere byggesteiner, men arrangerer dem i tråd med arkitekturen som allerede ligger i den opprinnelige cellestrukturen.
Utarbeidet via gemini.google.com av Asbjørn E. Lund