Er vitenskapen objektiv?
Steven Pinkers motangrep mot "krigen mot vitenskap"
Richard Weikart; 24. februar 2018
Bilde 1. Meninger bør grunngis på fakta.
I en nylig artikkel i 'Chronicle of Higher Education', som ble hentet fra hans nye bok, 'Enlightenment Now', utfordrer professor psykologi professor Steven Pinker "krigen om vitenskap", som han klandrer religiøse fundamentalister, høyreorienterte politikere og postmodernister for. Nå er det absolutt elementer i Pinkers tilnærming som er prisverdige. Han har visselig rett i at selvinteresserte forretnings og politiske interesser noen ganger motiverer folk til å avvise vitenskapelige funn, som ikke er praktiske for dem. Han har også rett i å merke seg at noen folks religiøse synspunkter påvirker deres fortolkninger av naturen.
Spesielt gleder jeg meg over hans avslag på postmodernistiske naturoppfatninger, som oppfatter sannhet og kunnskap som intet annet enn subjektive menneskelige konstruksjoner uten objektivt grunnlag. Pinker har rett til at data skal ha mer vekt enn våre følelser ved å formulere våre ideer om natur og samfunn.
Dessverre har Pinkers overveldende tro på vitenskapen som en pålitelig vei til sannheten sine egne problemer. For det første ser han ut til å anta at "vitenskap" er en enhetlig front, som alltid streber for objektiv sannhet i møte med religiøs eller filosofisk mørklegging. Imidlertid, selv om observasjon og eksperimenter er kjernen i den (natur)vitenskapelige metoden, er det mange forskjellige typer vitenskap, hvorav noen er mer pålitelig enn andre.
Pinker ønsker å paradere alle vitenskapens prestasjoner foran oss - og de er absolutt imponerende - og deretter bruke det for å validere alt som "vitenskap" sier, som om alt "vitenskap" sier har lik gyldighet. Men dette er en naiv visjon om vitenskapen.
For eksempel i Pinkers eget felt kjemper psykologene med den såkalte replikasjonskrisen (som utvides til å inkludere andre vitenskapelige felt også). Problemet er at mange psykologiske eksperimenter ikke kan gjentas, og stiller spørsmål ved mange psykologiske teorier som ble betraktet som avgjorte vitenskapelige fakta for bare noen få år siden.
Et annet problem som har fulgt vitenskapen gjennom tidene, er falske antagelser som undergraver vitenskapelige teorier. For eksempel på 1800-tallet ble det ansett som utvilsomt at tomt rom ikke var virkelig tomt, men var sammensatt av et stoff som kalles eter, gjennom hvilket lys og andre elektromagnetiske bølger reiste. I dag vurderer fysikere eter som en fiktiv konstruksjon. På den tiden ble det imidlertid ansett som solid vitenskap.
Pinker synes å tro at forskere kommer til sine observasjoner, eksperimenter og data uten forutsetninger i det hele tatt, med - tør jeg si det - som et hvitt lerret. Men Pinker burde vite bedre - bare les sin egen bok 'The Blank Slate', der han hevder at mennesker generelt har arvelige intuisjoner og atferd. I sin nylige artikkel sier han:
"Kognitive psykologer har vist at mennesker er sårbare for forkrøplende bias og fallgruber. Bevegelser som tar sikte på å arbeide rundt disse forstyrrelsene og spre faglig raffinement - datajournalistikk, Bayesiske prognoser, bevisbasert medisin og politikk, overvåking av sanntidsvold, effektiv altruisme - har et stort potensiale for å styrke menneskets velferd."
På en eller annen møte, mens han anerkjenner problemet med menneskelige bias, tror Pinker at forskere på en eller annen magisk måte kan flykte fra disse bias og fallgruber som besetter andre mindre eksemplarer av dødelige.
Et annet problem som plager noen typer vitenskap er at de innebærer betydelige ekstrapoleringer som kanskje ikke kan vise seg å være gyldige. På 1800-tallet brukte Lord Kelvin, en strålende forsker, som bidro mye til vår forståelse av termodynamikk, ekstrapolering for å fastslå at verdens maksimale alder er 100 millioner år. Forskere vurderer i dag hans ekstrapoleringer en stor blunder. Hvorfor? Fordi han ikke forstod radioaktivitet og kjernefysisk energi (i likhet med andre i sin tid). Forskere tar ikke alltid hensyn til - eller endog vet - alle faktorene i komplekse systemer, slik at ekstrapoleringer kan være misvisende.
Til slutt synes ikke Pinker å erkjenne at vitenskapen er en vei til kunnskap blant flere. Han ser ut til å implisere at vitenskapen er den eneste pålitelige måten å få kunnskap på. Men hva kan vi gjøre med påstanden --som ble fremmet av av den berømte britiske empiristen David Hume i det 18. århundre - at enhver kunnskap som ikke er basert på empiri er ugyldig? Denne påstanden er faktisk selvovervinnende, fordi den ikke er basert på noe empirisk. Det er en filosofisk, ikke en vitenskapelig, erklæring.
Samlet sett er Pinkers ideologi for vitenskap - det objektive søket etter sannheten som setter til side alle antagelser, forutsetninger og formodninger til fordel for observasjon og eksperimentering - absolutt prisverdig, og jeg er enig med ham i at vi skal forfølge dette idealet.
Men la oss ikke lure oss selv til å tro at forskere - ham selv inkludert - helt kan legge til side alle sine forutsetninger og forutsetninger som farger deres ideer og teorier. Vitenskap er en god ting, for ordens skyld, men la oss ikke vende den til en annen religion ved å insistere på at det som blir betraktet som "konsensus-vitenskap" alltid er evangelisk sannhet, og hvem som helst som bestrider den vitenskapelige konsensus er en kjetter som er verdig hån (eller verre).
Richard Weikart er professor i historie ved California State University, Stanislaus, og Senior Fellow på Discovery Institute senter for vitenskap og kultur; han er forfatter av 'The Death of Humanity: And the Case for Life' og 'Hitler’s Religion'.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund